Våren 1911. En diger amerikabåt er på vei over havet fra New York med kursen mot Europa. Om bord er familien Mahler: komponisten og dirigenten Gustav Mahler med sin ektefelle, Alma Mahler, og den lille datteren, Anna. Gustav Mahler har hatt et lengre engasjement på Metropolitan Opera. Nå skal han hjem til Østerrike, men sykdommen – som har fulgt ham i så å si hele livet – herjer i kroppen, og han aner at han ikke har lenge igjen å leve. Inntullet i pledd sitter han oppe på dekk og ser utover havet. Med jevne mellomrom kommer en ung dekksgutt opp og ser etter ham, de veksler noen få setninger før den verdensberømte dirigenten bryskt sender ham vekk igjen. Han vil være alene. En ensom og dødssyk komponist på dekk: Dette utgjør rammehandlingen i Robert Seethalers nyeste roman.
Mens Mahler sitter og ser utover havet, tenker han tilbake på livet som nå nærmer seg slutten. Ukronologisk, assosiativt, stadig tilbakevendende til skjellsettende opplevelser som blant annet da Gustav og Alma Mahler mistet datteren Maria, bare fem år gammel, og da Alma Mahler kunngjorde at hun hadde funnet en ny mann i sitt liv (Walter Gropius), flyter tankene, blir til refleksjoner over levd liv, over triumfer og nederlag, og knyter seg innimellom sammen til selvbebreidelser.
«Ich sollte noch ein bisschen bleiben». Mot slutten av romanen holder Mahler seg fast i relingen mens han kjenner at bena gir etter. «Ich sollte noch ein bisschen bleiben» er hans siste setning, før han faller sammen. At han ikke dør der på dekk, men først etter at han har kommet tilbake til Wien, erfarer leseren i det siste kapitlet, en epilog skrevet ut fra perspektivet til den anonyme dekksgutten. Konstallasjonen mellom en eldre verdenskjent kulturpersonlighet og en ung gutt, som ikke vet noe særlig om berømtheten han står overfor, kjenner vi fra Der Trafikant (2012) hvor det oppstår en fortrolighet og et vennskap mellom Sigmund Freud og den unge læregutten i avis- og tobakkskiosken på hjørnet av Berggasse i Wien. Dette gir leseren en anledning til å se den historiske personligheten utenfra, og det gir forfatteren en mulighet til å fortelle slutten på historien, denne gang gjennom opplevelsene til den unge gutten som senhøstes – et halvt år etter at Gustav Mahler ble begravd i Wien – oppdager en flere måneder gammel avis i havnedokkene i New York. På et bilde gjenkjenner han mannen på dekk, og selv om han ikke kan lese hva som står der, forstår han at mannen nå er død.
Seethalers romaner er korte (Der letzte Satz omfatter 120 sider), holdt i et enkelt og klart språk, konsentrert om tydelige handlingsstrenger. Det gjør det lett å følge handlingen, også om leseren ikke har så veldig mye lesetrening på tysk. Romaner som Der Trafikant og Der letzte Satz, som har historiske personer i sentrum – Sigmund Freud hhv. Gustav Mahler –, gir dessuten, om enn i fiksjonalisert form, (kultur)historisk innsikt.
Les mer om Robert Seethaler på Tyskbokhylle: Månedens forfatter
Robert Seethaler: Der letzte Satz (Hanser Verlag 2020)
Kommentare
Kommentar posten