Dienstag, 10. April 2018

Et minutts stillhet. Filmen Das schweigende Klassenzimmer



Stalinstadt, DDR, høsten 1956
Stalinstadt (en forstad til Eisenhüttenstadt) i DDR høsten 1956. To gymnasiaster, Theo og Kurt, benytter anledningen til en tur over til Vest-Berlin for å gå på kino. Før filmen vises det vanlige ”Wochenschau”, hvor det er en reportasje fra opprøret i Ungarn. Kontrasten til medieomtalen i DDR er stor, og den vestlige framstillingen gjør et sterkt inntrykk på de to unge guttene. Vel tilbake i DDR, forteller de venner og klassekamerater om det de har sett. De overtaler klassekameratene til et minutts stillhet i solidaritet med folket i Ungarn. 



Trass i diskusjon i klassen bøyer alle seg for flertallet og sitter helt stille i et uendelig langt minutt. Historielæreren, som overværer demonstrasjonen, føler seg grenseløst provosert, mistenker elevene for kontrarevolusjonær virksomhet og melder hendelsen. Trass i rektors forsøk på å dysse ned hendelsen som ungdommelig lettsinn er dermed det politiske maskineriet i DDR satt i gang, og artiumsklassen blir gjenstand for en omfattende undersøkelse. Selv om klassen forsøker å holde sammen og ikke avsløre hvem som stod bak idéen om den tause protesten, blir spenningene etter hvert uutholdelige. For prisen for protesten kan bli høy. Dersom myndighetene konkluderer med at dette er en kontrarevolusjonær demonstrasjon, kan elevene bli fratatt muligheten til å ta artium.

 


Statlig overmakt, moralsk integritet og samhold
Das schweigende Klassenzimmer utspiller seg noen dramatiske dager senhøstes 1956. Filmen viser noen unge menneskers kamp mot statlig overmakt og sensur, utløst delvis av ungdommelig lettsinn og tankeløshet, men også moralsk integritet og samhold når det virkelig gjelder. Den gir innblikk i et knippe ulike familiehistorier i DDR: familiefaren som er på vei oppover i partihierarkiet og som tyranniserer familien hjemme, en sønn som lever på løgnen om at faren døde i kampen mot nazistene, en far som deltok i opprøret i juni 1953 og som derfor fortsatt må gå stille i dørene. Konsentrasjonen på flere far-sønn-konstellasjoner illustrerer generasjonskonflikter i den fortsatt unge sosialistiske staten. Samtidig gir filmen et differensiert innblikk i politiske standpunkt. Selv om regimets maktbruk vises brutalt, gir filmen innblikk i også det ekte politiske engasjementet hos mange knappe 10 år etter krigens slutt: Håpet og ønsket om at DDR skulle vise seg å bli det bedre Tyskland.



Gruppedynamikk og individuell utvikling
Regissør Lars Kraume lar oss få gode innblikk ikke bare i gruppedynamikken i klassen, men også bli kjent med mange av elevene og deres familier. Den differensierte framstillingen viser også de individuelle utviklingene, som ikke bare er DDR-typiske, men som viser noen av de utfordringene det innebærer å bli voksen:

All dies steht in Das schweigende Klassenzimmer im Kontext des Heranwachsens und Erwachsenwerdens. Es geht um das Abnabeln vom Elternhaus, darum, seine eigenen Entscheidungen zu treffen und zu diesen zu stehen. Mit allen Konsequenzen. Lars Kraume kreiert so einen Film, der neben gesellschaftlichen Fragen auch ganz zeitlose Themen anspricht – und die Zuschauer nicht erst beim hochemotionalen Ende ergreift“, skriver nettstedet vienna.at i sin omtale av filmen.



En virkelig hendelse
Handlingen i filmen er basert på en virkelig hendelse i DDR høsten 1956, riktignok ikke i Stalinstadt, men i Storkow. Dietrich Garstka var en av elevene i artiumsklassen og har dokumentert hendelsen i boka Das schweigende Klassenzimmer: eine wahre Geschichte über Mut, Zusammenhalt und den Kalten Krieg (2006). 



Se traileren her. Her kan man lese et intervju med regissør Lars Kraume.

Das schweigende Klassenzimmer (D 2018)

Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen