Empfohlener Beitrag

Temaside for tyskspråklig samtidslitteratur i Store norske leksikon

Vil du oppdatere deg på tyskspråklig samtidslitteratur på en enkel måte? Store norske leksikon har nå lagd en temaside om tyskspråklig litte...

Freitag, 21. April 2017

Sekretær hos Goebbels. Filmen ”Ein deutsches Leben”


Brunhilde Pomsel (1911-2017)
En velfrisert gammel dame, briller, kjede rundt den skrukkete halsen, i lys kjole foran en mørk bakgrunn. En gammel, men likevel svært tydelig stemme, velformulerte setninger. En stemme mye yngre enn huden i ansiktet tilsier. Brunhilde Pomsel (1911-2017) er 103 år gammel da hun setter seg foran kameraet og beretter om sin tid som sekretær for propagandaminister Joseph Goebbels.

Fra Goldberg til Goebbels
Som mange andre unge kvinner i mellomkrigstida utdannet Brunhilde seg til sekretær. Den første stillingen sin fikk hun hos den tysk-jødiske juristen Hugo Goldberg. Da han ble tvunget til å gå i eksil i 1933, begynte hun i ny jobb i kringkastingen, i Reichs-Rundfunk-Gesellschaft. Samtidig ble hun medlem i NSDAP, ikke av politiske grunner, forteller hun i filmen, men fordi ”alle” gjorde det, det var bare sånn det var. Men hun var ingen nazist. Tvert imot: Hun fortsatte, forteller hun, vennskapet med sin jødiske venninne Eva Löwenthal, som senere ble deportert og drept. Det var vanskelige tider, sier hun, egentlig var jo hele Tyskland en konsentrasjonsleir. En av filmens mest uhyrlige setninger.

I 1942 fikk Brunhilde ny jobb: Hun ble sekretær for propagandaminister Joseph Goebbels. Hun ble i hans stab til Tyskland kapitulerte våren 1945. Da Goebbels og familien begikk selvmord i Hitlers bunkers i Berlin, ble Brunhilde – sammen med mange andre i samme situasjon – tatt til fange av russerne, og hun tilbrakte nesten 5 år i krigsfangenskap, blant annet i Buchenwald og Sachsenhausen, hvor russerne omfunksjonerte de tidligere konsentrasjonsleirene til interneringsleirer. ”Bare for å ha skrevet på maskin”, forteller hun, ”Ich habe doch nur getippt”. 



”Ich habe ja nur bei Herrn Goebbels getippt”
Christian Krönes portrett av Brunhilde Pomsel (1911-2017) tegner med enkle midler opp et tidsbilde, en skjebne: Ein deutsches Leben. Han lar oss møte Brunhilde Pomsel, den gang 103 år, en velstelt gammel dame, helt klar, ingen ting å si verken på hukommelse eller formuleringsevne. At en person som så klart er intelligent, belest og reflektert, likevel – nesten 70 år etter – kan si setninger som ”Wir haben ja nichts gewusst”, ”Ich habe ja nur bei Herrn Goebbels getippt”, er nesten uforståelig. Samtidig ser tilskueren hvordan den gamle damen enkelte ganger kjemper for å holde følelsene i sjakk, noe som i alle fall glimtvis gir oss en forståelse av – eller forhåpning om –  at det likevel, langt bak de klisjeaktige formuleringene, finnes en erkjennelse, en tvil, en tanke om at man kanskje, likevel, selv om ”alle andre” gikk i takt, skulle ha tatt andre valg: ”Wenn man durch so eine Zeit gegangen ist, […] und letzten Endes doch nur an sich gedacht hat, da habe ich manchmal ein schlechtes Gewissen”.

Brunhilde Pomsels ønske om at unge mennesker skulle se filmen, vitner om en erkjennelse som rekker lengre enn det man først får inntrykk av når man ser filmen. ”Der Film ist so etwas wie ihr Vermächtnis. […] Krönes […]  spricht von einem zeithistorischen Dokument, vor allem für Schulen, Museen und Bildungseinrichtungen. Das ist auch Sinne von Pomsel selbst. Vor allem junge Menschen sollten den Film sehen, hatte sie sich im Sommer gewünscht“, skrev Kölnische Rundschau, da Pomsel døde i januar 2017. 


Minimalistisk og sterk film
Krönes dokumentarfilm gir assosiasjoner til Bis zur letzten Stunde (2002) om Hitlers sekretær, Traudl Junge. Men Ein deutsches Leben er, syns jeg, mer lavmælt, mer konsentrert. Selv om det er en intervjusituasjon, er spørsmålene klippet vekk, vi hører kun Brunhilde Pomsels beretning, fragmentarisk, ser nærbilder av skrukkete hud som et monument over levd liv, venter når hun tar pauser, følger viserne på armbåndsuret hennes bevege seg. Med jevne mellomrom brytes historien hennes gjennom korte dokumentarinnslag, blant annet tyske propagandafilmer og de alliertes opplysningsfilmer. De fleste av disse autentiske innslagene er sjelden eller aldri tidligere vist, og gjør dermed ekstra sterkt inntrykk. Kontrasten mellom ”Ich habe doch nur getippt” og de uhyrlige gamle svart-hvitt-filmene er enorm. Det minimalistiske, det enkle billedspråket, de banale setningene og de gamle autentiske filmdokumentene som gjør Ein deutsches Leben til en film man ikke glemmer.

Se filmtraileren her.

Ein deutsches Leben (Ö 2016)

Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen