Freitag, 10. Februar 2017

16 dager i august: Oliver Hilmes "Berlin 1936"



En pause fra diktaturet
August 1936. Hitler har vært ved makten i tre år. Fengslene fylles opp, de første leirene – blant annet Sachsenhausen – er bygget. Hverdagen til de tyske jødene har blitt merkbart vanskeligere. Gatebildet preges stadig mer av nasjonalsosialistiske paramilitære organisasjoner. Men så tildeles Berlin De olympiske sommerlekene, under forutsetning av at disse skal foregå i demokratiske og verdige former. Olympiske leker i Berlin er en propagandafristelse Hitler ikke kan motstå. Det prestisjetunge arrangementet vil sette Tyskland i et godt internasjonalt lys og i beste fall la mye av kritikken utenfra forstumme. Det nasjonalsosialistiske Tyskland, hvor en ny storkrig allerede er under planlegging, tar seg en pause fra diktaturet og vil leke demokrati i et par uker. I Berlin ryddes alt som kan vitne om et menneskeforaktende og -undertrykkende regimet bort for de dagene lekene foregår. Skiltene med teksten "Juden verboten" forsvinner, det samme gjør den antisemittiske ukesavisa Der Stürmer. En kvinnelig fekter, Helene Mayer, med jødisk far ble Tysklands "alibijøde", da Den internasjonale olympiske komité insisterte på at jødiske sportsutøvere ikke skulle utelukkes fra lekene.


Berlin i unntakstilstand
Men mens turistene i stor grad svever i lykkelig uvitenhet om det som foregår bak kulissene, er det mange nok som vet hva som skjer. Og det er akkurat dette nesten schizofrene motsetningsforholdet som fikk historikeren Oliver Hilmes til å ville undersøke nærmere hva som egentlig foregikk disse seksten dagene på sensommeren 1936. Alle som kommer til Berlin, sier Hilmes, "[…] erlebt eine Stadt im Ausnahmezustand, Berlin ist festlich geschmückt, es sind Zehntausende Touristen in der Stadt und zur gleichen Zeit ist Berlin natürlich nach wie vor das Epizentrum einer brutalen und menschenverachtenden Diktatur. Es geschehen zeitgleich, während Zehntausende Menschen fröhlich feiern, fürchterliche Dinge und das bekommt man natürlich gar nicht zusammen." Og denne motsetningen – på den ene siden er Berlin smykket til en internasjonal og fair sportskonkurranse, på den andre siden sitter titusener fengslet i leiren Sachsenhausen i utkanten av byen – danner bakgrunnen for Hilmes storartede prosjekt om å gå de drøye to ukene lekene varte nærmere i sømmene.

Idrett og propaganda
I 16 kapitler, ett for hver dag lekene varer, og alle innledes med dagens værmelding, rekonstruerer Hilmes de olympiske lekene 1936. Men dette er ingen sportsbok, ingen opplisting av resultater og navn, men en bok som avdekker hvilket enormt propagandamaskineri som gjemte seg bak sportsarrangementet. "Ich wollte ein Buch über die Olympischen Spiele schreiben, ohne ein Sportbuch zu schreiben. Ich wollte keines dieser klassischen Sportbücher verfassen, wo irgendwelche Rekorde rauf und runtergebetet werden. Ich wollte sozusagen The-Making-of erzählen, wie man das heutzutage so schön sagt. Ich wollte hinter die Kulissen schauen. Ich wollte erzählen, wie es den Nazis gelungen ist, diese große Propaganda-Show so unglaublich effektvoll zu inszenieren. Und ich möchte dies aus den Blickwinkeln ganz vieler verschiedener, möglichst verschiedener Personen tun", forteller Hilmes.



Thomas Wolfe, Leni Riefenstahl og Peter Fröhlich
Og det Hilmes gjør, er å protokollere de seksten dagene lekene varer ut fra ulike personer som på høyst forskjellig vis ble preget av denne hendelsen. Han velger både svært kjente personer og helt ukjente mennesker, blant annet den amerikanske forfatteren Thomas Wolfe, som oppholder seg mye i Berlin og som bruker tid på å gjennomskue Hitler-regimet, den svenske oppdageren Sven Hedin, Jesse Owens, andre idrettsutøvere som blant annet Eleanor Holm, Tilly Fleischer og Helene Mayer (som blir lekenes tyske jødiske alibi), regissøren Leni Riefenstahl, den legendariske bareieren Leon Henri Dajou, komponist Richard Strauss, som komponerte Olympische Hymne für Chor und großes Sinfonieorchester for Berlin 1936, forfatterne Mascha Kaléko, Hugo von Hofmannsthal og Carl Zuckmayer, forleggeren Ernst Rowohlt, historikeren Peter Gay (som i 1936 het Peter Fröhlich og måtte flykte fra Tyskland med foreldrene sine – familien var jøder – tre år etter at han hadde sittet på tribunen i Olympiastadion), motstandskjemperne Mildred og Arvid Harnack og et knippe utenlandske diplomater. 

Journalister, prostituerte og jazzmusikere
Men i Hilmes omfattende persongalleri er det også mange som er helt ukjente, f.eks. Elisabeth, ei lita rom-jente som blir deportert sammen med foreldrene sine fra Marzahn til Auschwitz, hun er en av de få som overlever det såkalte "Zigeuenerlager" i Auschwitz. Hilmes gjør oss kjent med turister, journalister, prostituerte, professorer, avisgutter, transvestitter, stuepiker og jazzmusikere. Han tar oss med inn i trange arbeiderleiligheter, luksuriøse hotellrom, homsebarer, forlagsredaksjoner, privathjemmet til Joseph Goebbels, fengselsceller i Moabit, restauranter og ikke minst på tribunene på Olympiastadion. Han fletter inn utdrag fra dagbøkene til Joseph Goebbels, Victor Klemperer og Thomas Mann, som sitter foran radioen i sitt sveitsiske eksil og lytter til sportsreportasjene fra den tyske hovedstaden, værmeldinger, journalførte anmeldelser fra politiarkivet i Berlin og daglige sensurinstrukser fra "Reichspressekonferenz". 


"Ein ganz besonderes Buch über eine besondere Zeit"
Resultatet er en Berlin-bok som er minst like spennende som en roman og nærmest umulig å legge fra seg. "Er zieht seine Leser in den Bann des Sommers 1936 mit all seinen glitzernden und auch seinen düsteren Seiten. Ein ganz besonderes Buch über eine besondere Zeit", skriver Die Zeit i sin entusiastiske anmeldelse.

Mer bakgrunnsstoff finner man i artikkelen "Als die Nazis 16 Tage Weltoffenheit spielten" i Die Welt.

Oliver Hilmes: Berlin 1936. Sechzehn Tage im August (Siedler Verlag 2016)

Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen