Mittwoch, 18. Januar 2017

Gruppe 47 på tur: Jörg Magenaus "Princeton 66"



Intet årsstudium i tysk uten å ha hørt om Gruppe 47. Den legendariske forfattergruppa – uten medlemslister, uten faste møtetider, uten protokoller og uten mandat – preget tysk litteratur fra 1947 til slutten av 60-tallet, da tida var gått fra både formen og også nok fra en del av medlemmene. Men uten Gruppe 47 hadde tysk litteratur(historie) sett annerledes ut.

Ferden går til USA
I 1966 blir Gruppe 47, anført av primus motor Hans Werner Richter, forfatteren som er mer kjent for å ha holdt i trådene i Gruppe 47 enn for egne verk, invitert til å legge en av sine møter til Princeton i USA. Etter lange diskusjoner om det er riktig eller galt å reise til USA midt under Vietnamkrigen, bestemmer Richter seg for å følge oppfordringen og sender ut invitasjoner til de han ville ha med seg (man kunne ikke melde seg på et Gruppe-47-arrangement, men måtte pent vente til innbydelsen fra Richter kom i posten). Han forsøker også å få med flere DDR-forfattere, som får amerikanske visum, men som likevel blir nektet utreise av DDR. Men selv om DDR-forfatterne må bli hjemme, er det over åtti som følger Richters invitasjon over there. For andre gang i Gruppe 47 sin historie legges et møte til utlandet, for første (og siste gang) til en annen verdensdel. 


Enzensberger, Fried, Grass, Handke og Weiss. Og noen få kvinner.
Og forfatterne legger ut på en lang reise. Noen med båt, andre med fly. Og fordi en flyulykke ville ha utradert så å si hele den tyske etterkrigslitteraturen (med unntak av blant annet Heinrich Böll og Martin Walser, som bestemmer seg for å bli hjemme), blir man enige om  – akkurat som kongelige – å reise med ulike flyselskaper. 

Til slutt, i april 1966, innfinner seg rundt åtti forfattere, litteraturkritikere, germanister og forleggere i Princeton. Blant forfatterne er Jürgen Becker, Peter Bichsel, Peter O. Chotjewitz, Hans Magnus Enzensberger, Erich Fried, Gerd Fuchs, Günter Grass, Peter Handke (som er med for første gang og som bryter gruppereglene om ikke å diskutere noe annet enn den enkelte tekst), Siegfried Lenz, Reinhard Lettau, Helga M. Novak, Peter Weiss og Gabriele Wohmann. F. C. Delius (hans forfatterdebut kom senere), Siegfried Unseld og Klaus Wagenbach er med som forleggere, blant germanistene og litteraturanmelderne finner vi blant annet Walter Höllerer, Hans Mayer og Marcel Reich-Ranicki. I tillegg et utvalg hustruer, for Gruppe 47 var en mannsdominert bastion.

Den elektriske stol
Gruppe 47 levde av høytlesning. Én etter én måtte forfatterne ta plass i det som ble kalt den elektriske stol, lese høyt fra eget verk uten innledende kommentarer. Deretter fulgte diskusjonen, som var høylytt, kritisk og intet for sarte sjeler. Forfatteren som satt på den elektriske stol fikk ikke lov til å forsvare seg eller delta i diskusjonen. På enkelte møter ble Gruppe 47 sin pris delt ut, til blant annet Günter Eich, Heinrich Böll, Ilse Aichinger, Ingeborg Bachmann, Martin Walser, Günter Grass og Johannes Bobrowski. Mennene var i stort flertall, det gjaldt både som deltakerne og prisvinnerne. Offentligheten fikk ikke tilgang til møtene, alt foregikk i lukket rom; det var nødvendig for å få den riktige kritiske og kreative atmosfæren, mener Richter.

"Die lange, lange Nachkriegszeit ist zu Ende gegangen"
Året etter reisen til Princeton møttes Gruppe 47 en siste gang, denne gangen i Tyskland. Da, i 1967, begynte en ny generasjon å sette dagsorden. "'Die lange, lange Nachkriegszeit ist zu Ende gegangen', schrieb Richter Ende 1966 an Hildesheimer, womit er nicht Vietnam, sondern Deutschland meinte. 'Wahrscheinlich auch die Zeit der Gruppe 47. Genau weiß man es nicht, aber was weiß man schon.' […] Eine Epoche ging zu Ende, und die nächste hatte noch nicht begonnen." Samlingen i Pulvermühle ble den siste, og Gruppe 47 gikk inn i (litteratur)historien.

En lærerik lesefornøyelse
Jörg Magenaus beretning om Gruppe 47 i Princeton er kunnskaps- og lærerik, underholdende og humoristisk. Portrettene av forfatterne, deriblant den unge Peter Handke, "Mädchenjunge mit gewagtem Pfeffer-und-Salz-Jacket über kariertem Hemd", er en av mange treffende karakteristikker. Magenau trekker linjer, tegner opp konstellasjoner, kombinerer tilbakeblikk og frampek. Hans ofte ironiske blikk på forfatterne, f.eks. på Fried, Grass og Handke, gjør dem levende og tar dem ned fra sokkelen. Samtidig viser han også det tragiske hos f.eks. Peter Weiss, den hjemløse migranten, som heller ikke klarte å føle seg helt hjemme blant sine forfatterkolleger.

"Gescheit und verdammt gut geschrieben"
".. es ist lange her, dass mir die Lektüre eines Buches so viel Vergnügen bereitete. Es ist gescheit und verdammt gut geschrieben. Und tröstlich, vor allem zum Schluss, wo steht: 'Es ist gar nicht zu ermessen, wie viel Veränderungskraft in der Literatur steckt.'", uttalte forfatteren Alex Capus etter endt lektyre.

Jörg Magenau: Princeton 66. Die abenteuerliche Reise der Gruppe 47 (Klett-Cotta 2015)

Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen