Dienstag, 8. September 2015

Stilleben: Jessica Hausners film "Amour fou"


Et av litteraturhistoriens mest kjente selvmord – eller drap med påfølgende selvdrap – er Heinrich von Kleist (1777-1811) og Henriette Vogel (1780-1811). 21. november 1811 skjøt Kleist først Henriette Vogel, deretter seg selv, ved Kleiner Wannsee i Berlin. "Die Wahrheit ist, dass mir auf Erden nicht zu helfen war", skrev Kleist i avskjedsbrevet til søsteren Ulrike. En av de mest berømte setningene i tysk litteratur.

 
Vi skriver 1811 i Berlin. Unge Heinrich von Kleist, en av Tysklands største diktere, men som ikke føler seg forstått av sin samtid, ønsker ikke lenger å leve. Han er besatt av tanken på å ta sitt eget liv, men ønsker ikke å gå alene ut av livet. Da hans kusine Marie, som han er forelsket i, nekter å være med ham inn i døden, ser han seg om etter andre kvinner som han kan dele den siste veien med. I huset til Louis Vogel, hvor Kleist er hyppig gjest, blir han kjent med Henriette, fru Vogel. Han føler at de to er sjelefrender og ber henne om å oppfylle hans største ønske, men hun sier nei – hun har mann og barn, og er fornøyd med tilværelsen. Men da hun senere blir syk, og legene sier hun bare har kort tid igjen å leve, endrer hun mening. Hun ønsker ikke noe langt sykeleie, men planlegger – sammen med Kleist – sin egen død. 

Bildnachweis: http://www.amourfou-film.com/
  
En dag i november legger Henriette Vogel og Kleist ut på sin siste ferd med hest og vogn til et vertshus ved Wannsee. Der leier de seg inn, bruker natten til å skrive avskjedsbrev; de syntes å være ved godt mot, i godt humør, sier vertskapet senere. Neste morgen, 21. november 1811, forlater de vertshuset for å gå en tur. Noen timer senere finner forbipasserende dem døde i skogen, omhyggelig posisjonert. Kleist har først skutt Henriette, deretter seg selv. 

Bildnachweis: http://www.amourfou-film.com/
 
Den østerrikske regissøren Jessica Hausner har skapt et kostyme- og historiedrama  som munner ut i litteraturhistoriens kanskje mest myteomspunnede selvmord. Derfor er det overraskende at forfatteren Kleist er viet relativt liten plass; Die Marquise von O. resiteres og diskuteres, men utover enkelte sekvenser står dikteren i skyggen av den unge mannens fascinasjon for døden. Den som er ute etter nesegrus beundring for dikteren Kleist, blir derfor skuffet. Hausner lar Kleist, spilt av Christian Friedel (blant annet kjent fra filmen om den tyske motstandsmannen Georg Elser), framstå nærmest som en barnslig og egosentrisk ung mann som dyrker sin egen dødslengsel og som viser liten forståelse for at kvinnene rundt ham har andre ønsker og forestillinger enn hans egne. Selv om filmen tydelig viser hvilket dilemma Henriette Vogel (spilt av Birte Schöink)  befinner seg i og hvordan sykdommen preger og modner henne, blir også hun framstilt som en noe endimensjonal karakter, uten særlig dybde. For meg ble overraskende nok Louis Vogel (spilt av Stephan Grossmann, kjent blant annet fra diverse Tatort-episoder og fra Weissensee: Eine Berliner Liebesgeschichte) filmens mest komplekse skikkelse: en mann med klare politiske standpunkter, en mann som ser at hans kone er i ferd med å bli fascinert av en annen, men som likevel overvinner seg selv og ønsker å gi henne frirom, en mann som er villig til å reise til Frankrike med sin syke kone for å forsøke en ny terapi som kanskje kan helbrede henne.

Den østerrikske regissøren Jessica Hausner bruker både humor og ironi i sin tolkning av Kleist og Henriette Vogel, – et overraskende og modig grep når man skal filmatisere en av de største mytene i tyskspråklig litteratur. "Man könnte sagen, Jessica Hausner ironisiert mit ihrem formvollendeten, erlesen schönen Film die Momente deutlich herausgestellter tragischer Ironie, um die sinnlose 'Romantik' des Geschehens darzustellen und zugleich die Tragik des Geschehens zu dekonstruieren", mener Wolfgang Nierlin.

Bildnachweis: http://www.amourfou-film.com/

Filmen – som er en visuell nytelse fra begynnelse til slutt – gjenskaper på svært troverdig måte, nesten som gamle malerier, tiden rundt 1810: de såkalt dannede kretsers samtaler om kunst og kultur, dagsaktuelle debatter, adelens smålighet i møte med den nye tid, borgerskapets trange rammer, mote, interiør og omgangsformer.  

Amour fou er konsipert som vakre stilleben, som kunst- og kulturhistoriske komposisjoner, et tidsbilde, en ironisk diagnose som inspirer til å ville vite mer om Heinrich von Kleist, Henriette Vogel og deres tid. "Mit sorgfältig angeordneten Wiederholungen, kurzen Einzel- und längeren Ensembleszenen nimmt der Film den Rhythmus der Empfindungslyrik auf. Er zieht seine Spannung aus malerischer Anordnung, formaler Strenge und den heimlichen Seufzern nach Ausbruch und reiner Empfindung", skriver Birgit Glombitza i sin anmeldelse.

Her er filmens hjemmeside, inkludert trailer. Filmen foreligger på DVD.

Amour fou (Ö 2014)

Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen