Freitag, 12. Dezember 2014

Kvinnen uten ansikt: Filmen "Phoenix"


To kvinner i en bil på vei gjennom en militærsperring rett etter at Andre verdenskrig er over. Den ene med hodet dekket av bandasjer. Den amerikanske soldaten som først insisterer på å se ansiktet, rygger skremt tilbake da bandasjene langsomt rulles av, tilskueren forskånes for se det som ligger under de blodige fillene. Senere på et sykehus: Nelly (Nina Hoss), en tysk-jødisk sanger som har overlevd Auschwitz, skal få rekonstruert det ødelagte ansiktet. Sammen med venninnen Lene (Nina Kunzendorf), som har overlevd krigen i sveitsisk eksil, som nå jobber for Jewish Agency og ønsker å få Nelly med til Haifa for å starte et nytt liv der, forsøker Nelly å komme på fote igjen. Men tanken på ektemannen Johnny (Roland Zehrfeld, som flere ganger har spilt mot Nina Hoss, blant annet i Barbara) slipper ikke taket. En dag møter hun ham på musikkbaren Phoenix. Han blir grepet av at hun likner hans hustru, som han er sikker på er død. Men det er ikke kjærlighet som gjør at Johnny fascineres av Nelly: Han vil at hun skal late som om hun er hans avdøde kone, slik at han kan få tak i formuen hennes.

  
Går man på kino for å se en plausibel historie som stemmer,  som går opp og hvor filmens slutt er svaret med to streker under, er ikke Phoenix tingen. For det er vanskelig å akseptere det som troverdig at Johnny ikke kjenner igjen Nelly, trass i plastisk operasjon. Med vår historiske kunnskap i dag er innfallet om at hun skal late som om hun kommer rett fra Auschwitz i rød sommerkjole, høyhælte sko og med langt hår rett og slett ufattelig. Men i konteksten som Petzold bygger opp, som en slags parabel på unnfallenhet, griskhet, mangel på empati og forståelse rett etter 1945 fungerer likevel historien: alt som ikke stemmer i forsøket på å restarte historien, alt som minner om egen skyld forties, sminkes bort. Se vekk og gå videre. Tallrike assosiasjoner til og sitater fra store filmhistoriske verk, amerikansk noir-film og melodrama skaper en fortettet stemning og gir tilskueren mange knagger å henge filmen på – så sant man klarer å fri seg fra forventningen om en enkelt fortalt historie uten hvite flekker.

Kilde: http://www.phoenix-der-film.de/bilder.php

For Phoenix forteller ingen historie som går opp eller hvor alt stemmer på slutten. Filmen forteller gjennom brudd og hull, gjennom usikkerhet og skjøre antydninger. Slutten, hvor Nelly forsvinner ut av en dør og silhuetten ser ut nærmest som en luftspeiling, lar alt være åpent. 

Kilde: http://www.phoenix-der-film.de/bilder.php

Christian Petzold er en spennende regissør. Mens Barbara trass i åpne spørsmål likevel fortalte en historie som var plausibel, er Phoenix vanskeligere å komme inn på, krever mer av tilskueren. I tillegg kontekstualiserer Petzold sin nyeste film i det som er et av de vanskeligste spørsmålene siden 1945: I hvilken grad er det legitimt å framstille Holocaust i kunsten, særlig i kommersielle sjangere som film? Og om man gjør det, hvordan gjør man det? Hvordan balanseres respekt for ofrene og deres verdighet opp mot det å vise det slik som det faktisk var? Hvordan fortelle historier som bidrar til at vi ikke glemmer, samtidig som vi kanskje også forstår bedre hvordan sivilisasjonsbruddet Holocaust fortsatt preger vår tid? Hvilken rolle kan kunst spille i denne sammenhengen?
"Ist heute eine Überlebende von Auschwitz also eine Kinofigur wie jede andere? Petzold, der zusammen mit dem kürzlich verstorbenen Essayisten und Dokumentaristen Harun Farocki auch das Drehbuch geschrieben hat, zeigt in Phoenix einerseits: möglicherweise. Anderseits: auf keinen Fall", skriver Verena Luecken i sin omtale i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ).
Besøk filmens hjemmeside. Også Anne Westphals intervju med regissøren i Frankfurter Rundschau anbefales.

Phoenix (D 2014)

Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen