Samstag, 1. Februar 2014

Månedens forfatter: Max Frisch


Sammen med sin sveitsiske forfatterkollega Friedrich Dürrenmatt (1921-1990) ble Max Frisch (1911-1991) den første internasjonalt kjente tyskspråklige dramatiker etter Bertolt Brecht. Blant annet Andorra og Biedermann und die Brandstifter ble spilt med stor suksess i hele verden, og romanene Stiller, Mein Name sei Gantenbein og Homo faber ble også internasjonale bestselgere. Så ble det litt stille rundt Frisch, med unntak av jubileumsåret 2011, – og de siste årene er det nesten slik at man kunne lure på om Frisch, kanskje særlig hans dramatikk, er datostemplet. Men Frisch' forfatterskap har fortsatt mange skatter som kan oppdages. Det gjelder ikke minst fortellingen Montauk fra 1975, hvor 64-årige Frisch forteller autobiografisk, usminket, både modig og redd, om en helg med en ung kvinne, Lynn, i amerikanske Montauk. Inn i historien fletter Frisch erindringer, gode og vonde minner, fra barndom og oppvekst, fra sitt voksne liv som forfatter, og fra sine forhold med blant annet Ingeborg Bachmann. 

  
Det fins fortsatt ukjent og upublisert materiale av Frisch, det gjelder særlig hans dagbøker. For et par uker siden ble deler av Max Frisch såkalte Berliner Journal tatt ut av safen. Det dreier seg om dagbokaktige notater fra tidsrommet 1973-1980. 1973 flyttet Frisch til Berlin sammen med Marianne Oellers, en kvinne nesten 30 år yngre enn ham. Journalen inneholder tallrike portrett av hans forfatterkolleger, blant annet Günter Grass, Uwe Johnson, Hans Magnus Enzensberger, Jurek Becker og Wolf Biermann. Men den er også delvis svært privat, noe som er grunnen til at den har ligget lenge i safen. Frisch skriver her utilslørt om sitt stadig økende alkoholforbruk, problemer i ekteskapet, om vektøkning og om aldringsprosessen, – tema, som også kommer fram i Montauk. Rundt 70 sider av journalen forblir upublisert.

  
Les mer om Berliner Journal her.

Les mer om Max Frisch i Store norske leksikon.

Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen