Mittwoch, 8. Januar 2014

"Frihetens mørke glans": ny biografi om Ingeborg Bachmann

Myteomspunnet forfatter
I 2013 var det 40 år siden Ingeborg Bachmann (1926-1943) døde. Knapt noen annen tyskspråklig forfatter er så myteomspunnet. Og markedet for Bachmann-bøker synes fortsatt nærmest umettelig. Trass i at Bachmann er en av etterkrigstidens mest omtalte forfattere er det fortsatt mye vi ikke vet om hennes liv, og også hennes omfattende verk er den dag i dag gjenstand for forskning og vitenskapelige diskusjoner.

Stjerneskudd, covergirl, ensomhet og fortvilelse
Også bokåret 2013 bød på flere nyutgivelser om Bachmann. Andrea Stoll (litteratur- og filmviter ved Universitetet i Salzburg) har skrevet en av fjorårets mest interessante bøker om den første – og kanskje fortsatt største – kvinnelige litterære stjerne i det 20. århundre. På 350 sider gir hun leseren et spennende innblikk i Bachmanns liv: hun forteller om den unge Ingeborg som vokser opp i krigsårene i Klagenfurt, om den vitebegjærlige studenten i Wien, om den unge og ambisiøse forfatteren som tok hele det litterære establishment med storm, om det litterære stjerneparet Ingeborg Bachmann og Max Frisch, om Bachmann som ikonisk covergirl på forsiden av Der Spiegel, om et myteomspunnet kunstnerliv i Roma, men også om en stadig kamp for å tjene penger nok til å kunne fortsette å skrive, om hennes kompromissløse kunstneriske kall, om ensomhet, fortvilelse, pillemisbruk og om en altfor tidlig død. Prisen Ingeborg Bachmann betalte for å skrive sitt monumentale verk var høy.

  
Forholdene med Paul Celan og Max Frisch
Andrea Stoll bygger biografien kronologisk opp, og integrerer liv og verk på en måte som inspirerer til å lese Bachmann på nytt. I kapitlet om Ingeborg Bachmanns oppvekst i krigsårene kombinerer hun f.eks. forfatterens senere essays og fortellinger med en biografisk skildring, som blant annet bygger på Bachmanns Kriegstagebuch fra våren og sommeren 1945. I sentrum står Ingeborg Bachmanns forhold til flere av etterkrigstidens mest profilerte forfattere, i første rekke Paul Celan og Max Frisch. Dette kan synes spekulativt, men er det kun ved første øyekast. I kapitlene om Ingeborg Bachmanns og Paul Celans forhold byr Stoll på en lesning av begge forfatterne som viser hvor mye de betydde for hverandre og hvor intenst de resiperte hverandres dikt. Når hun skriver om Bachmann og Max Frisch, viser hun sporene Bachmann satte etter seg i Frisch' verk, særlig i fortellingen Montauk.

Nye kilder, ny viten, men fortsatt åpne spørsmål
Andrea Stolls biografi, som inkluderer nytt kildemateriale og også bygger på mange samtaler med Bachmanns søsken, er langt mer enn en biografi. Stoll leser deler av Bachmanns mangfoldige verk på nytt og setter tekstene inn i en biografisk kontekst. I tillegg gir biografien godt innblikk i det litterære establishment i etterkrigstiden, blant annet gjennom fyldige beskrivelser av Gruppe 47 hvor Bachmann deltok gang på gang. Og selv om heller ikke Andrea Stoll kan løse alle uavklarte spørsmål om Ingeborg Bachmanns liv – og død –, gir den leseren ny og fascinerende innsikt i et av de største forfatterskapene i det 20. århundre. 

Fluktstol med Bachmann-sitat, Bachmann-prisen 2012
  
Les om Ingeborg Bachmanns KriegstagebuchTyskbokhylle her. Og om den årlige Ingeborg-Bachmann-prisen i Klagenfurt her.

Andrea Stoll: Ingeborg Bachmann. Der dunkle Glanz der Freiheit. Biografie (C. Bertelsmann 2013)

Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen