Montag, 15. April 2013

Tilværelsens uendelige letthet og fortvilelse: Stefan Zweigs "Brief einer Unbekannten"

En berømt forfatter kommer hjem til Wien etter en fjelltur. Når han ser gjennom posten sin, finner han et tykt brev fra en ukjent kvinne. Det er stilet til forfatteren, men med en spesiell konstruksjon: "Dir, der Du mich nie gekannt" (s. 10). Mannens nysgjerrighet er pirret, og han begynner å lese.

Det lange brevet er fra en kvinne som en gang kjente forfatteren. Selv om han ikke husker henne, ikke en gang klarer å identifisere henne, har hun fulgt hans liv i en årrekke. Historien begynner når hun er tretten år og bor med moren i en liten leilighet i Wien. En kjent og populær forfatter flytter inn i naboleiligheten, og hun følger fascinert med på alt som bæres inn i flytteeskene, ikke minst alle bokkassene. Og etter hvert blir det tydelig at hun forelsker seg i mannen som lever et liv så annerledes enn hennes: en stor og vakker leilighet, bøker, kunstgjenstander, reiser og fester. Avstandsforelskelsen blir altoppslukende, og når hun etter hvert må flytte med moren til Innsbruck, raser hennes verden sammen; hun blir syk og isolerer seg fra omverdenen. Noen år senere kan hun reise tilbake til Wien for å gå i lære, og etter å ha stått utenfor vinduene til mannen hun drømmer om kveld etter kveld, lykkes det henne endelig å få kontakt med den belevne og verdensvante forfatteren med øye for vakre kvinner. De to tilbringer natten sammen. For henne er det det vakreste hun har opplevd, for mannen, som ikke kjenner igjen den tidligere nabojenta, kun et kort og uforpliktende forhold. Han får aldri vite at natten hadde fått følger. Flere år senere gjentar historien seg. De møtes tilfeldigvis på restaurant, han blir igjen betatt av den vakre kvinnen, – nok en gang uten å kjenne henne igjen. Også denne gangen tilbringer de en natt sammen. 


Kvinnen skriver brevet under tragiske omstendigheter. Sønnen hennes har nettopp dødd etter alvorlig sykdom, og hun frykter at hun også er smittet. Før hun dør, vil hun fortelle ham sin historie, i håp om å røre noe ved ham, i håp om at han kanskje nå husker og kjenner henne. Mellom linjene, bak ordene, dirrer fortvilelsen, lengselen, lidenskapen og håpet.

Etter at han har lest brevet til ende, sitter mannen urørlig, kun hendene skjelver. "Verworren tauchte irgendein Erinnern auf an ein nachbarliches Kind, an ein Mädchen, an eine Frau im Nachtlokal, aber ein Erinnern, undeutlich und verworren, so wie ein Stein flimmert und formlos zittert am Grunde fließenden Wasser." (s. 92) Det lykkes ham ikke å gripe det flyktige minnet. 

Volksgarten, Wien

Stefan Zweigs mesterlig skrevne novelle er en kontrastfull historie om kjærlighet og begjær, besettelse og overflatiskhet, om tilværelsens uendelige letthet og uendelige fortvilelse. Teksten er karakteristisk for Zweig: den konvensjonelle novelleformen, klassisk, i tråd med Goethes forestillinger om hvordan en novelle skulle være, kombineres med  psykologiske portrett, i tråd med Freunds teorier, som Zweig var velkjent med, også som venn av Freud.

Brief einer Unbekannten kom for første gang ut i 1922 og har blitt filmatisert flere ganger. Teksten har flere paralleller til Franz Werfels Eine blassblaue Frauenschrift (1941). 

Hør program om Stefan Zweig i NRK P2s Kulturhuset (11.4.2013) her.

Stefan Zweig: Brief einer Unbekannten (Fischer 2012)

Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen