Sonntag, 3. Februar 2013

En baklengsroman: Anna Weidenholzers "Der Winter tut den Fischen gut"

Noen ganger trenger selv patologiske lesere hjelp. Joda, jeg hadde sett boka flere ganger i bokhandlene, den har en nydelig tittel, et fint cover,  jeg hadde lest anmeldelser, jeg skjønte den sikkert var god, men det var ikke før jeg fikk låne den av en venninne og høflig begynte å lese at jeg skjønte at dette var en roman det var vanskelig å legge fra seg før den var ferdiglest.

 
Den østerrikske forfatteren Anna Weidenholzer (født i 1984) skriver baklengs. Første kapittel er nummer 54, siste kapittel nummer 1. Forfatteren viser oss ikke hvordan en karakter utvikler seg, men hun spoler tilbake, nøster opp karakterens hemmeligheter langsomt og forsiktig. Leseren møter Maria Beerenberger, halvveis eller litt lenger i livet, enke, arbeidsløs, ensom, i ferd med å miste fotfestet – eller allerede uten fotfeste. Hva har skjedd? Anna Weidenholzer tar oss bakover. Hvert kapittel tar oss et skritt bakover, vi får vite litt mer, hvert kapittel gir oss en ny brikke i Marias liv på veien fra det selvsikre "Ich bin", som kapittel 1, altså bokas siste, heter,  til hun er nærmest utslettet. Og når romanen er utlest, bør man egentlig lese den en gang til – baklengs, dvs. kronologisk. For hvordan er det mulig at den unge jenta Maria – selvsikker, full av planer – kan ende passivisert og redd på en parkbenk midt på vinteren, utestengt fra sosialt fellesskap, arbeidsliv og all framtid?

En dag blir Maria, etter lang og tro tjeneste i en klesbutikk, sagt opp. Hennes sjanser på arbeidsmarkedet er dårlige, og kanossagangen til arbeidsformidlingen blir tyngre og tyngre, uke for uke. Ydmykelsen og likegyldigheten hun føler at hun møter reduserer henne, sakte, men sikkert. Skammen over å være arbeidsløs, naboenes nysgjerrighet og de angivelige venninnenes mangel på forståelse gjør at Maria trekker seg mer og mer tilbake. Dagene tilbringer hun på en benk i en park; dit går hun tidlig om morgenen og hjem igjen først etter arbeidsdagens slutt, slik forsøker hun å opprettholde et skinn av normalitet og av verdighet. Til slutt er den eneste kontaktflaten hennes rumpetrollyngel hun har funnet i en dam i nærheten. 


Dette er en historie om hva langtidsarbeidsløshet kan gjøre med et menneske, men det er mer. Det er også en fortelling om bristende menneskeverd, om mangel på empati, om likegyldighet og hvordan et menneske sakte, men sikkert, mister fotfestet uten at noen rundt skjønner hva som skjer. 
In solchen Geschichten um solche Menschen, liebenswert in ihrer skurrilen Versponnenheit, entwirft Anna Weidenholzer behutsam und mit einem hellwachen Blick für das Absurde im Alltäglichen und das Alltägliche im Absurden ein Bild von einer Frau am Rande der Gesellschaft. Ja, sie zeigt vor allem, was das heißt: Der Rand der Gesellschaft ist immer noch mitten im Leben. Und davon ist dieses Buch voll wie selten eines, skriver forlaget
Anna Weidenholzer: Der Winter tut den Fischen gut (Residenz 2012)

Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen