Samstag, 11. August 2012

Kjærlighet og krig. Gudrun Pausewangs "Au revoir, bis nach dem Krieg"


Gudrun Pausewang (født i 1928) er en av Tysklands lengst- og mestskrivende barne- og ungdomsbokforfattere. Norske tyskkyndige lesere kjenner henne kanskje først og fremst gjennom ungdomsromanen Die Wolke  (1987), som beskriver en atomkatastrofe midt i tettbygde Tyskland. Die Wolke, som helt siden den kom ut i kjølvannet av Tschernobyl, har vært blant de mest leste tyske ungdomsbøkene, oppnådde (dessverre) ny aktualitet etter Fukushima.

Hennes foreløpig siste bok, Au revoir, bis nach dem Krieg, er en ungdomsroman og en anti-krigsbok. Pausewang tar leseren med til Tyskland i tidsrommet 1939 til 1945. Hovedpersonen er den unge jenta Hanni, som bor sammen med foreldrene sine, en store- og en lillebror og bestemoren på en gård i idylliske omgivelser. Men den politiske utviklingen kaster skygger over en sorgløs ungdomstid, og snart bryter 2. verdenskrig ut. Først blir storebroren innkalt som soldat, deretter faren. Tre generasjoner kvinner og lillebroren blir igjen og må forsøke å klare seg så godt de kan. Etter hvert får de hjelp av en av de mange franske krigsfangene som er internert i området. Og mellom Hanni og den unge franske studenten Philippe oppstår noe som er mer enn vennskap. Men krigen er større enn kjærligheten: "Liebe und Krieg vertragen sich nicht" (s. 198).


Au revoir, bis nach dem Krieg er nesten en tidløs ungdomsroman, – den kunne gjerne ha vært skrevet for 20 år siden. Dette kan nok gjøre den litt kjedelig for dagens unge lesere. Kjærlighetshistorien mellom Hanni og Philippe, som vaskeseddelen framhever, skildres forsiktig og får noe mindre plass i romanen enn forlaget lover gjennom sitt cover. Pausewang kunne også ha unnet sine lesere en mer åpen slutt på romanen enn det hun gjør.

Men det jeg likte svært godt – og som gjør romanen vel verdt å lese – er at Pausewang bruker mye plass på å beskrive både dagliglivet under krigen og ikke minst mentalitet, holdninger og verdispørsmål. Hvordan var den politiske stemningen blant helt vanlige mennesker i Tyskland på denne tiden? Hvordan utviklet holdningene seg i løpet av krigen? Og hvilke kår hadde medmenneskeligheten? Dette beskriver Pausewang bredt og differensiert. Hun viser hvor viktig det er at vi ser det enkelte menneske og ikke lar oss forblende av enkle fiendebilder. Og det er et tidløst budskapet som en hver ny generasjon må lære.

Pausewang er en politisk engasjert forfatter. I tillegg til faren som utgår fra atomkraft, slik som hun tematiserer det i Die Wolke og tidligere også Die letzten Kinder von Schewenborn (1983), er det særlig fredsspørsmålet som står sentralt i hennes forfatterskap. 

"So lange ich lebe, werde ich warnen", sier Gudrun Pausewang i et innlegg i Der Spiegel i 2011: " Ich möchte mich nicht von meinen Enkeln und Urenkeln fragen lassen (so, wie die Enkel und Urenkel nach der Nazi-Zeit ihre Eltern fragten): "Und du? Warum hast du nichts dagegen getan?" Ich möchte ihnen antworten können: "Im Rahmen meiner bescheidenen Möglichkeiten habe ich versucht, etwas gegen die Gefahren unserer Zeit zu tun!"

 
Gudrun Pausewang: Au revoir, bis nach dem Krieg (Gerstenberg Verlag 2012)




Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen