Sonntag, 19. August 2012

En dag i Leonidas liv

Jeg misliker prinsipielt korte bøker. Bøker på under 250 sider syns jeg er så korte at det nesten ikke er vits i å sette seg ned en gang for å lese dem, – og derfor er de fleste bøkene i bokhylla mi relativt fyldige i fasongen. Men det fins unntak, nemlig det jeg kaller Öffi-Lektüre, altså bøker som leses på offentlig transport (das Öffi, die Öffis), og som helst bør ha et omfang som gjør det mulig å bære dem med seg på en grei måte. På rask jakt etter en ny og egnet Öffi-Buch grep jeg fatt i ei bok med den poetiske tittelen Eine blassblaue Frauenschrift av Franz Werfel (1890-1945).


Leseren tas med til Wien høsten 1936, handlingen utspiller seg i løpet av en høstdag. Vi møter Leonidas, en høytstående embetsmann i det østerrikske utdanningsdepartementet. Han har nettopp feiret sin femtiårsdag, og er såre fornøyd med seg, sin karriere, sin vakre og yngre kone, Amelie, som har en betydelig formue. For slik har ikke livet hans alltid vært: Leonidas kommer fra svært beskjedne kår, og kun en makaber tilfeldighet gjorde at han fikk fotfeste aller nederst på karrierestigen og deretter, godt hjulpet av sitt opportunistiske sinnelag, kunne klatre til topps. Leonidas vet han har vært heldig, og i ærlige øyeblikk innrømmer han at det er tilfeldigheter, ikke talent, som har ført ham dit han nå er.

Men et brev, hvor adressen hans er skrevet med en lyseblå kvinneskrift, røsker kraftig opp i den selvforherligende tilstanden Leonidas vanligvis befinner seg i. Brevet kommer fra Vera Wormser, en kvinne han hadde et kort, men intenst, forhold med tidlig i sitt ekteskap. Vera, som nå bor i Tyskland, er av jødisk familie; hun har bestemt seg for å forlate Europa for godt, og før hun reiser, ber hun Leonidas om en siste tjeneste.

Eine blassblaue Frauenschrift forteller om én dag i Leonidas liv. Vi får del i hans forskrekkelse, redsel, samvittighetskvaler både overfor Vera og Amelie, hans minner fra tiden med Vera og hans motstridene følelser for rike, vakre Amelie, som elsker ham langt mer enn han elsker henne. I løpet av dagen veksler Leonidas mellom feighet og beslutsomhet, mellom kritisk selvransakelse og selvtilfredshet, mellom livsglede og livslede. Den smale romanen (eller fortellingen), 150 sider, schnitzlersk i tonen, forblir spennende til siste side: hva vil Leonidas bestemme seg for? Og hvilke følger vil denne konflikten få for hans videre liv?

I tillegg til den fengslende karakterstudien gir Werfels roman oss innsikt i de politiske forholdene i Wien to år før "Anschluss". Dermed settes Leonidas dilemma inn i en større politisk kontekst og går utover det psykologiske. 

Volksgarten, Wien

Franz Werfel hadde jeg i utgangspunktet ikke noe godt forhold til. For mange år siden leste jeg Das Lied von Bernadette (1941), som jeg rett og slett syntes var kjedelig – så kjedelig at jeg siden har holdt forfatteren på armlengdes avstand. Det har kanskje vært dumt, for Eine blassblaue Frauenschrift var en av sommerens aller beste bøker.

Eine blassblaue Frauenschrift fins også på DVD, i Axel Cortis regi.

 
Franz Werfel: Eine blassblaue Frauenschrift (Fischer 2011)

Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen