Freitag, 13. Juli 2012

Fru von Goethe


Helt tilfeldig og definitivt uten kronologi, har jeg tydeligvis begynt å skrive en serie om "Goethes forhold til kvinner". Jeg begynte – i kronologisk feil ende – med Marianne van Willemer, etter et intermezzo om hertuginne Anna Amalia hoppet jeg fram til Lili Schönemann. Og nå er det Christiane Vulpius, senere Christiane von Goethe, sin tur.


27 år ung blir Goethe geheimråd i hertugdømmet i Weimar. Dette er begynnelsen på en lang karriere som embetsmann og som hertugens fortrolige. Etter ti travle år som embetsmann bryter Goethe abrupt opp og reiser til Italia. Italia-reisen er blant de viktigste hendelser i Goethes liv. Det er i Italia han kommer videre som dikter. I landet hvor sitronene vokser fullfører han Iphigenie auf Tauris og Egmont, han kommer et langt stykke videre med Torquato Tasso, han skriver på Faust, og han planlegger det som senere kommer til å bli den store romanen Wilhelm Meister. Uten Italia-reisen ville Goethe aldri blitt Goethe, for å si det enkelt.

Etter to år, i 1788, kommer han tilbake til Weimar. Kort tid etterpå treffer Goethe og Christiane hverandre for første gang: hun er 23, han 38. Christiane Vulpius, en „enkel pike av folket“, er en blomsterbinderske i Weimar. Så vidt vi vet, tok hun kontakt med Goethe for å spørre om han kunne gjøre noe for hennes bror (som forøvrig senere ble bibliotekar i Anna-Amalia-Bibliothek i Weimar). Goethe må ha blitt sjarmert av den unge kvinnen som modig tar kontakt med ham. Og de to innleder nærmest umiddelbart et forhold.  I største hemmelighet møtes de i Goethes idylliske Gartenhaus i den vakre Ilmparken. 
Goethes Gartenhaus, Weimar
I 1789 blir Christiane gravid, og Goethe lar henne flytte inn i sitt hus på Frauenplan. Uten å inngå ekteskap. Uhørt, et brudd på konvensjonene. Det hadde vært andre løsninger: Goethe kunne ha betalt seg fra det, fått henne gift med en annen, kjøpt en leilighet til henne og barnet, – eller giftet seg med henne, selv om det ville blitt sett på som en mesallianse. Goethes løsning er en provokasjon, og hertugdømmet er sjokkert. 

Hvorfor velger Goethe, som en av Weimars fremste menn, en som har nærmest daglig omgang med hertugen, en slik løsning? Redsel for å binde seg? Betyr ikke Christiane noe for ham? Er han egentlig på utkikk etter en husholderske? Noe enkelt svar finner vi ikke. Men det vi vet, er at Goethe og Christiane ikke kun er en episode i hverandres liv. Det som begynner i hemmelighet, kanskje som en adspredelse, blir et livslangt forhold, på godt og på vondt. En sønn, flere svangerskap hvor barnet døde kort tid etter fødselen, perioder med gjensidig irritasjon (som brev dokumenterer), men også uttallige tegn på et godt forhold, også etter mange års samliv. 

Brevvekslingen mellom Christiane og Goethe gir oss innblikk i deres forhold. I 1792 er Goethe med hertugen Carl August til Frankrike. Der får han anledning til å handle likør og sukkertøy som han får pakket i en gavekurv og sender hjem til Christiane. Han legger ved et brev: „Om du bare kunne være her hos meg! Her er det overalt store, brede senger, og du ville ikke hatt grunn til å beklage deg slik som du av og til gjør hjemme. Kjæreste! Ingenting er bedre enn å være sammen.“ (Goethes letzte Reise, s. 93, min oversettelse).
Minnetavle på Vulpius-Haus, Weimar
I 1804 – de har da vært et par i over 16 år – er Christiane på kuropphold og forteller i et brev om hvor mye hun har danset, faktisk så mye at danseskoene er utslitt. Goethe, på det tidspunktet 54 år, skriver tilbake: „Send meg de utslitte danseskoene, slik at jeg har noe fra deg og som jeg kan trykke til mitt hjerte.“ (Christiane und Goethe, s. 306, min oversettelse). Og han uttrykk for at han er sjalu og redd for at hun skal forelske seg i en annen. Hun beroliger ham: „Det fins ingen annen mann i hele verden som deg.“ (Christiane und Goethe, s. 306, min oversettelse). Vi kan vel fastslå at Christiane kjente sin mann godt.

Etter 15 års samboerskap gifter de seg i 1806. Vi kan kun spekulere om foranledningen, men det fins en ytre årsak som sies å ha vært den utløsende faktor. Høsten 1806 beleires bl.a. Weimar av Napoleons soldater. Soldatene trenger seg inn i hus, stjeler, ødelegger og truer befolkningene. De bryter seg også inn i Goethes hus på Frauenplan. Da stiller Christiane seg modig mot inntrengerne, og hennes faste opptreden gjør at ingen av husets beboere kommer til skade, og det går heller ikke hardt utover huset.

Allerede få dager etter Christianes resolutte opptreden bestiller Goethe tid i Jakobskirken i Weimar. Her vies Christiane og Goethe 19.10.1806, i en enkel seremoni. 
Utskift fra tårnet i Jakobskirche, Weimar
Både Goethes samtidige og senere generasjoner har sett ned på Christiane. Schiller vil ikke en gang se henne, Wieland omtaler henne konsekvent som „Goethes husholderske“, andre ser på henne somen fotnote i Goethes liv, et feiltrinn, en pinlighet, – „et vakkert stykke kjøtt", sa Thomas Mann. Et unntak er Goethes mor, som helt fra Goethe innledet sitt forhold til Christiane, aksepterer og respekterer sønnens valg; tallrike brev viser at hun er glad i sin svigerdatter.

Christiane blir aldri fullt ut akseptert i Weimar. Heller ikke etter ekteskapet i 1806. Johanna Schopenhauer, som fører en litterær salong i Weimar og som inkluderer Christiane blant sine gjester, er en av hennes få støttespillere, og hun kritiserer den nedlatende holdningen andre møter Christiane med: „Når Goethe kan gi henne sitt navn, kan vi i det minste tilby henne en kopp te.“ (Christiane und Goethe, s. 347, min oversettelse). At Christiane betaler en høy pris for sitt forhold til Goethe, langt høyere enn han gjør, er det ikke tvil om.

I 1816 dør Christiane. Graven hennes er, den dag i dag, utenfor Jakobskirken i Weimar, der hvor de giftet seg i 1806.
Christianes grav, Jakobskirche, Weimar
 
Sigrid Damm: Christiane und Goethe (Insel 1998)
Sigrid Damm: Goethes letzte Reise (Insel  2007)
Wolfgang Frühwald: Goethes Hochzeit (Insel 2007)

Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen