Freitag, 8. Juni 2012

En magisk eplehage i romanform: Katharina Hagena


Jeg er neppe den eneste lesehesten som av og til kjøper bøker som blir liggende eller stående i bokhylla, ulest. Noen forblir i glemselen og tas kun fram til støvtørring (heller ikke det altfor ofte), andre kommer etter hvert til heder og verdighet og blir lest. En roman jeg i lang tid har flyttet nedover i lesebunken, uten at jeg helt vet hvorfor jeg har nedprioritert den, er Katharina Hagenas Der Geschmack von Apfelkernen. Nydelig omslag med epleblomster og stiliserte epler, en vaskeseddel hvor selveste Martin Walser lover at lektyren er en "Genuss". Så tiltalende er omslaget at jeg flere ganger har tatt den i handa i bokhandlere og nesten har vært på vei til kassa, før jeg kom på at jo, den ligger allerede hjemme i bokhylla. Men nå har jeg lest den. Den ble junilektyre under åpen himmel.
Romanen begynner med en begravelse. Iris, hovedpersonen, er i bestemorens begravelse. Der er også moren hennes og hennes to søstre. Etter begravelsen blir de informert om testamentet, og Iris arver huset hvor hennes besteforeldre har bodd, hvor moren er født og oppvokst, og hvor hun selv tilbrakte alle sommerferiene i oppveksten. Iris, som bor i en annen del av Tyskland, er usikker på om hun virkelig ønsker å overta det gamle huset, men blir igjen noen dager etter begravelsen for å tenke seg om.

Huset er gammelt, fullt av irrganger, midt i en eventyrlig overgrodd hage, hvor det bugner av blomster, frukttrær, bær og grønnsaker. Og huset er fullt av historier og hemmeligheter.  Mens Iris igjen gjør seg kjent med hus og hage, gjenopplever hun sommerminner fra tidligere år, men aller mest tid bruker hun på å tenke gjennom sin egen families historie og hemmeligheter. Tidlig i teksten forstår leseren at det er spenninger mellom de tre søstrene uten at årsaken fortelles. Leseren får også vite at Iris' kusine, Rosmarie, døde ung, at ingen ting ble som før etter dette, men hva som egentlig skjedde fortelles ikke før helt mot slutten av romanen. Og av en gammel nabo får Iris vite noe overraskende om bestemoren. 
Katharina Hagena fletter familiehistorien og familiehemmelighetene kunstferdig inn i rammehandlingen som strekker seg over noen få varme sommerdager. Og gjennom hele romanen vokser epletrær, bærbusker og blomster som vakre ledemotiv for de ulike hemmelighetene i familien. Romanen er konstruert som et eple som leseren begynner å spise ytterst, med store biter, spiser seg rundt kjernehuset med god appetitt, for så å litt forsiktig spise det fruktkjøttet som er øverst ved stilken og rundt skrotten. Innerst er eplekjernene, som kan være beske dersom man tygger dem. Men dersom man tar noen få eplekjerner, hakker dem og blander dem i eplemosen, får denne en helt spesiell smak: "Das Mus schmeckten wir mit Zimt und etwas Muskat ab. Ich nahm drei Apfelkerne, schälte und zerhackte sie. Dann warf ich sie ins Mus. Der warme, süß-erdige Duft von gekochten Äpfeln füllte jeden Winkel des Hauses, und selbst die Betten und Vorhänge rochen danach. Es war ein wunderbares Apfelmus." (s. 252) 

Der Geschmack von Apfelkernen er en nydelig sommerbok. Men den er mer: en kunstferdig komponert familiehistorie i tre generasjoner, som holdes sammen gjennom et gammelt hus fullt av hemmeligheter i en magisk hage.
Romanen fins på norsk under tittelen Smaken av eplekjerner på Gyldendal forlag, oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen.

Katharina Hagenas Der Geschmack von Apfelkernen (Kiepenheuer & Witsch 2008)

Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen