Sonntag, 17. Juni 2012

En hertuginne og hennes bibliotek: Anna-Amalia-biblioteket i Weimar


En av de største severdighetene i Weimar er Die Herzogin Anna Amalia Bibliothek.  Det er ikke mange kulturinstitusjoner som er oppkalt etter kvinner. Og slett ikke verdensberømte bibliotek. Hvem var denne Anna Amalia, som har fått et av verdens mest kjente bibliotek oppkalt etter seg? 
Rokokkosalen i biblioteket

Anna Amalia (1739-1807) vokser opp som liten prinsesse på hoffet i hertugdømmet Braunschweig. 17 år gammel blir hun giftet bort til den nesten like unge hertug Ernst August Constantin von Sachsen-Weimar-Eisenach (1737-1758). Etter under to års ekteskap dør hertugen, og Anna Amalia blir enke før hun fyller 20. Sønnen Carl August, arvingen til hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach, er da bare litt over et år, og det blir bestemt at moren skal være regent i hans sted til han blir myndig. Dette skulle vise seg å være en meget vis beslutning, som skulle komme til å legge grunnlaget for tysk kulturs gullalder: Weimarer Klassik.

Anna Amalia er riktignok ung, men hun er moden, viljesterk, dannet, velutdannet, belest og kunstnerisk begavet. Hun inviterer de fremste kunstnere, vitenskapsmenn og kulturpersonligheter til å henlegge sin virksomhet til Weimar, mange av dem blir boende i byen og setter sitt preg på det lille hertugdømmet, som etter hvert oppnår internasjonal anerkjennelse som et helt eksepsjonelt kulturelt sentrum.


Noe av det aller viktigste den unge hertuginnen gjør, er å systematisk bygge opp et stort og unikt bibliotek, som først holder til i residensslottet, men som senere får et eget slott til rådighet. Anna Amalia lar slottet bygges om slik at det passer til å huse en stadig voksende boksamling, sentrert rundt en rokokkosal som husets hjerte, flankert av gallerier i to etasjer. 

Grunnstammen i biblioteket er skjønnlitteratur, kunst og historiske verker; samlingen vokser gjennom målbevisste kjøp og donasjoner. Allerede under Anna Amalias regjeringstid utvikles biblioteket til å bli et av de ledende bibliotekene i Tyskland. 

Bibliotekfasaden

I 15 år er Anna Amalia regent i hertugdømmet Weimar. Etter at sønnen overtar som hertug, bruker hun sin tid på kunst og kultur, bl.a. som komponist. Hun samler Weimars kulturelle elite om seg og bidrar til å styrke de kulturelle impulsene, som får ringvirkninger langt utover lille Weimar. Anna Amalia er en av de aller viktigste mesenene vi kjenner i tysk kulturhistorie.

Hertuginne Anna Amalia og Goethe er – for å bruke et moderne begrep – omgangsvenner. Den italienske forfatteren Ettore Ghibellino ga i 2003 ut en bok med den spekulative tittelen Goethe und Anna Amalia – eine verbotene Liebe? Det er hittil ingen andre enn Ghibellino som mener seg å ha funnet belegg for hypotesen om at de to var noe mer enn venner, og lite tyder på at denne teorien har noe grunnlag i virkeligheten. Men det som er hevet over en hver tvil, er at Anna Amalia både gjennom sin interesse, sin rolle som mesen og sine kunnskaper om kunst må ha vært meget stimulerende selskap for Goethe og på den måten svært viktig for hans utvikling som kunstner.

Med tanke på Anna Amalias store kulturhistoriske betydning, fins det overraskende lite litteratur om henne. Ursula Salentins biografi Anna Amalia. Wegbereiterin der Weimarer Klassik er en velskrevet biografi som ikke bare gir innsikt i Anna Amalia, men også gir et godt og levende innblikk i hvordan Weimar utviklet seg under hennes regjeringstid.

Grunnstammen i biblioteket går tilbake til 1600-tallet, men det er først under Anna Amalias regjeringstid at samlingen blir systematisk utvidet, får de lokalitetene det fortsatt har i dag (men nå naturligvis er mye større) og faktisk også blir et offentlig tilgjengelig biblioteket. Biblioteket skulle være et aktuelt og levende bibliotek, mener Anna Amalia, et bibliotek som ikke bare vier seg til fortida, men også til sin egen samtid. Et tegn på det er alle maleriene og bystene som hun lar stille opp i rokokkosalen – og som fortsatt står der den dag i dag: disse forestiller kulturpersonligheter som er hennes samtidige.

Annette Seemann forteller i Die Geschichte der Herzogin Anna Amalia Bibliothek (Insel 2007) historien til biblioteket fra den spede begynnelsen på overgangen til 1600-tallet og fram til etter brannen i 2005; det nye forskningsbiblioteket får også bred omtale.

Weimar Anna-Amalia-Bibliothek von KatharinaLaBrava
Det nye biblioteket

Det vakre biblioteket har hatt mange berømte ledere hhv. bibliotekarer opp gjennom tidene. Den mest kjente er Goethe (große Überraschung?), som overtar denne funksjonen i 1797. Goethe er forøvrig bibliotekets mest aktive låner (det er dokumentert at han lånte rundt 2300 bøker i tidsrommet fra 1792 til 1832). Ikke er han særlig flink til å levere bøkene tilbake heller, men etter at han overtar ansvaret for boksamlingen, bestreber han seg på å levere tilbake de verkene han har "disponert privat" i lang tid, i de mest graverende tilfellene i 20 år. Basert på egen erfaring lager han strenge utlånsregler. Og han slår fast at for å få lov til å gå inn i biblioteket må man først hilse høflig på bibliotekaren, og å ta bøkene egenhendig ut av hyllene er strengt forbudt.

Die Herzogin Anna Amalia Bibliothek er den dag i dag et av Tysklands vakreste bibliotek, og et av svært få historiske bibliotek som fortsatt er et aktivt forskningsbibliotek. Et stort og moderne bygg i tilslutning til det gamle biblioteket gjør den store samlingen, med alle dagens bibliotekfasiliteter, til et av Tysklands ubestridt viktigste bibliotek. 


Det gamle slottet, som rommer rokokkosalen, brant i 2004. Brannen skapte store ødeleggelser, men biblioteket er bygd opp igjen hhv. restaurert, og en stor del av bøkene og kunstskattene kunne heldigvis reddes. Hele Tyskland bidro med en nasjonal dugnad for å bygge biblioteket opp igjen.

Den som vil besøke Anna-Amalia-biblioteket og komme inn i den vakre rokokkosalen, må reservere inngangsbillett på forhånd. Salen har en begrensning på 290 besøkende pr. dag for å unngå for stor slitasje.  Et besøk anbefales på det varmeste – et Weimar-besøk er ikke komplett uten at man har vært i rokokkosalen.

 
Ursula Salentin: Anna Amalia. Wegbereiterin der Weimarer Klassik (Piper 1996 og senere opplag)
Annette Seemann: Die Geschichte der Herzogin Anna Amalia Bibliothek (Insel 2007) 
Annette Semann: Anna Amalia. Herzogin von Weimar (Insel 2007)
Annette Seemann: Weimar. Eine Kulturgeschichte (C. H. Beck 2012)
Bernd Wurlitzer, Kerstin Sucher: Weimar und Umgebung (Dumont 2010)

Kommentare:

  1. Nok et interessant innlegg. Jeg driver litt reklame for bloggen din, jeg. http://www.aroundbooks.blogspot.no/

    AntwortenLöschen
  2. Tusen takk for en svært hyggelig kommentar og for fine ord om bloggen min på din blogg! Jeg likte forøvrig godt innlegget ditt om "Soldater".

    AntwortenLöschen