Montag, 20. Februar 2012

"Allerkjæreste Marianne": Marianne von Willemer og Goethe



Johann Wolfgang von Goethe levde et langt liv: han ble over 80 år i en tid hvor gjennomsnittsalderen for menn var 35. Goethe opplevede å se og høre Mozart spille en konsert i Frankfurt. Mens Goethe var student, var Voltaire, Rosseau, Diderot og Lessing fortsatt i live, og opplysningstidas tankegods satte verdensbildet på hodet og nye idealer ble debattert. Han opplevde Sjuårskrigen mellom Preußen og Østerrike, den franske revolusjon, Napoleons erobringstokter, Wienerkongressen og julirevolusjonen i Frankrike 1830. Han fikk med seg oppfinnelsen av dampmaskinen og den begynnende industrialiseringen, og han fikk høre om den første jernbanen.

Goethe levde et særdeles rikt liv: som forfatter, som vitenskapsmann, som politiker og minister. Han hadde venner blant forfattere, filosofer, kunstnere, hertuger. Han forelsket seg, gang på gang. Han reiste. Og han sluttet aldri å skrive. Goethes liv fascinerer den dag i dag fortsatt biografer, og markedet for nye biografier om Goethe synes å være umettelig.

Noe av det som fascinerer biografer – og lesere – aller mest, er kanskje Goethes forhold til kvinner. Og dem var det mange av. Litterært står en av dem i en særstilling: Marianne von Willemer (1784-1860). Marianne von Willemer var datteren av en østerriksk skuespillerinne, og stod allerede som barn på scenen, hvor hun utmerket seg både som skuespiller, sanger og danser. Da hun var 16 år, tvang fattigdom moren til å overlate datteren til geheimråden, bankmannen og forfatteren Johann Jakob von Willemer. Hun ble hans pleiedatter, senere elskerinne og til slutt ektefelle. I 1814 møtte hun Goethe, som var en god venn av Willemer. Mellom Goethe – han 65, hun 29 – og Marianne oppstod et nært vennskap og et kjærlighetsforhold som varte livet ut. Mesteparten av forholdet mellom de to kom til å utspille seg i skriftlig form: i brev og gjennom lyrikk. Han sendte henne dikt, hun svarte, de inspirerte hverandre gjensidig. Diktsyklusen West-östlicher Divan (1817)  inneholder mange av hennes dikt, noe som ikke ble kjent før etter hennes død. Mange av Goethes kvinner inspirerte ham til diktning; Marianne von Willemer var den eneste som han inngikk et litterært samarbeid med.

Dagmar von Gersdorffs bok forteller om kjærligheten mellom Marianne von Willemer og Goethe, både som deres private historie og slik som den har gått inn i verdenslitteraturen gjennom West-östlicher Divan, som inneholder noen av de vakreste kjærlighetsdiktene i tysk litteratur. Den gir innsikt i Goethes liv og arbeid fra 1814 og til hans død i 1832. Men den er kanskje aller mest Marianne von Willemers historie:  historien til en kunstnerisk begavelse, som kom til uttrykk på menns premisser, et kvinneliv på menns premisser. 

 
Litteraturviteren Dagmar von Gersdorff har skrevet biografier om Goethe og hans samtidige, bl.a. en omfattende biografi om Goethes mor, om Goethes barnebarn samt biografier om forfatterne Karoline von Günderrode, Sophie Brentano-Meraeu og Marieluise Kaschnitz.


Dagmar von Gersdorff: Marianne von Willemer und Goethe. Geschichte einer Liebe (Insel 2011)


Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen