Donnerstag, 8. Dezember 2011

Poetisk og sterkt om den slovenske minoriteten i Østerrike


Maja Haderlap (1961-modell) ble årets vinner av Ingeborg-Bachmann-prisen, en av de mest prestisjetunge litteraturprisene i det tysktalende området. Hun fikk prisen for sin roman Engel des Vergessens (Wallstein Verlag 2011). 

 
Maja Haderlap ble født inn i den slovenske minoriteten i Kärnten, oppvokst i Eisenkappel/Zelezna Kapla. Hun er tospråklig, snakker slovensk (som er hennes første språk) og tysk, og har som oversetter bidratt til å gjøre slovensk litteratur kjent for et tyskspråklig publikum.

Engel des Vergessens er langt på vei en selvbiografisk bok, sier Haderlap. I det som er hennes første roman (og det er roman som er sjangerbetegnelsen på coveret) skildrer hun oppveksten til ei  jente i den østerrikske provinsen, i et lite slovensk samfunn i Kärnten. Romanen starter som en familie- og oppvekstroman, den skildrer hovedpersonens tette forhold til bestemoren, til gården og til landskapet rundt. Mitt første inntrykk var at dette var en beskrivelse av en oppvekst i en landlig enklave, en oppvekst i pakt med naturen og hvor tre generasjoner bodde tett og godt på hverandre. 

Men langsomt, etter hvert som historien skrider fram, kommer lag for lag av familiehistorien til syne, og den er koplet tett med historien til den slovenske minoriteten i Østerrike. Leseren får innblikk i hvordan slovenerne under 2. verdenskrig var en del av motstandsbevegelsen, hvordan de slovenske bøndene ble til partisaner og hvordan mange ble tatt til fange og transportert til konsentrasjonsleirene. Hovedpersonen får etter hvert som tida går vite mer og mer om familiens historie, og hun forstår at både bestemoren (som var fange i KZ Ravensbrück) og faren (som var partisan) har traumer som følge av det de opplevde og det de ble utsatt for under krigen. Og hennes voksende innsikt i familiehistorien gir henne nye perspektiver både på egen minoritetsbakgrunn, men også på den østerrikske historieskrivingen. Den glemte og fortrengte historien, det som skjedde før hun ble født, blir en del av hennes egen historie, familiebakgrunn og identitet.

Haderlap viser i Engel des Vergessens hvordan slovenernes historie etter krigen ble tiet ihjel og aldri vant innpass i historiebøker eller fortellingene om den østerrikske motstanden mot nasjonalsosialismen. Med utgangspunkt i Walter Benjamins bilde "Engel der Geschichte" lager Maja Haderlap bildet "Engel des Vergessens": "Der Engel des Vergessens dürfte vergessen haben, die Spuren der Vergangenheit aus meinem Gedächtnis zu tilgen. Er hat mich durch ein Meer geführt, in dem Überreste und Bruchstücke schwammen. Er hat meine Sätze auf dahintreibende Trümmer und Scherben prallen lassen, damit sie sich verletzen, damit sie sich schärfen. Er hat die Engelbildchen über meinem Kinderbett endgültig entfernt. Ich werde diesen Engel nicht zu Gesicht bekommen. Er wird keine Gestalt haben. Er wird in den Büchern verschwinden. Er wird eine Erzählung sein." (s. 286-286)

I Engel des Vergessens bruker Maja Haderlap en familiehistorie til å trekke linjene gjennom hele etterkrigstida og fram til våre dager, og hun gir oss innsikt i et for mange svært ukjent kapittel europeisk historie. "Ihr Debütroman ist ein Stück österreichische Geschichte und ein Stück Geschichte Europas des 20. Jahrhunderts, die weit in unsere Gegenwart reicht", sa – med rette – den østerrikske kulturministeren Claudia Schmied da Haderlap mottok Ingeborg-Bachmann-prisen.

Samtidig er romanen en oppveksthistorie, en sosialisasjonshistorie. Da jeg begynte å lese Engel des Vergessens fikk jeg umiddelbart assosiasjoner til Herta Müllers Niederungen: skildringen av et ruralt landskap, barndom i en flergenerasjonsfamilie på en gård, det nære - nærmest symbiotiske forholdet - til planter og dyr, detaljerte skildringen av hverdagsaktiviteter som f.eks. brødbaking og  honningslynging. Begge skriver om foreldre som har hatt traumatiske opplevelser under 2. verdenskrig; og begge beskriver det å være del av en minoritet. Men likevel er det, ikke bare språklig, mange ulikheter mellom de to forfatterne. Der hvor Herta Müller beskriver kulde og mangel på nærhet som den grunnleggende familiefølelsen, der skildrer Maja Haderlap også varme og samhold. Familietradisjonene, dagliglivet på gården oppleves som noe som gir mening og identitet. Og naturligvis er det en grunnleggende forskjell mellom Romania på 50-tallet og Østerrike på 60-tallet.

Maja Haderlap er en av flere minoritetsspråklige forfatterstemmer i dagens Østerrike. Hennes refleksjoner over språk og språkets betydning for utvikling av egen identitet er interessante og relevante langt utover den slovenske minoriteten i Østerrike. Les mer i artikkelen hennes med den tydelige tittelen Meine Sprachen. Besøk også gjerne forfatterens hjemmeside.


Både i Kärnten og i Burgenland er det en del tospråklige skilt, som indikerer at det i begge disse forbundslandene er en slovensk hhv. kroatisk minoritet. Disse skiltene har vært og er sterkt debattert. Den som ønsker å vite mer om tospråklige skilt i enkelte deler av Østerrike, kan lese mer bl.a. i Wikipedia og i Kleine Zeitung.

Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen