Berliner Schnauze, glemt fargefilm og bibelsitater: Nina Hagens selvbiografi

Tysklands ubestridte pop-punk-rock-og-kanskje-også-noe-mer-dronning Nina Hagen (født 1955) har gitt ut sine Bekenntnisse: en autobiografi på nærmere 300 sider, illustrert med private bilder, åpenhjertig og avslørende, med selvironi og humor , - og med et språk som er en blanding av Berliner Schnauze og religiøst kitsch. Boka er delvis et fyrverkeri, delvis en religiøs lovsang som forteller om Nina Hagens forhold til Gud - fra barndommen og fram til dåpen i 2009.

Jeg hadde sett fram til Nina Hagens selvbiografi, særlig til delen som omhandler barndom og oppvekst i DDR, men jeg syns ikke boka innfrir. Hennes forhold til religion og særlig kristendommen opptar etter min mening en altfor stor del av boka, og sklir over i religøst kitsch og lange bibelsitater. Det som jeg syns var mest interessant, og som likevel gjør Bekenntnisse lesverdig, er at den tar leseren med på en spasertur gjennom DDR på 60- og 70-tallet. Hvordan var det å vokse opp i DDR, gå på skole, være tenåring, finne sin egen vei?

Og hvordan fant Nina Hagen sin egen stemme: fra kultslageren Du hast den Farbfilm vergessen til Was denn? På dette området innfrir - i alle fall langt på vei - Bekenntnisse. I tillegg gir hun oss (om enn altfor kort) innblikk i prominente DDR-dissidenters liv, som moren, den kjente skuespilleren og sangeren, Eva-Maria Hagen, Wolf Biermann og familien Havemann, og hun forteller om møter med bl.a. Heinrich Böll og Udo Lindenberg.

Men i sum er jeg dessverre skuffet over Nina Hagens bekjennelser, som jeg nok kunne ha vært foruten. Neste uleste bok i (auto-)biografibunken min er Alice Schwarzers Lebenslauf (Kiepenheuer & Witsch 2011). Jeg tror det blir en større lesefornøyelse.

Men sjekk gjerne Nina Hagen 80's Crash course in German.

Nina Hagen: Bekenntnisse (Pattloch 2010).