Empfohlener Beitrag

Temaside for tyskspråklig samtidslitteratur i Store norske leksikon

Vil du oppdatere deg på tyskspråklig samtidslitteratur på en enkel måte? Store norske leksikon har nå lagd en temaside om tyskspråklig litte...

Freitag, 12. August 2011

Den nye Charlotte Roche: ikke for pyser


I 2008 dukket det opp en ny og omstridt stjerne i det tyskspråklige litteraturlandskapet: Charlotte Roche. Hennes Feuchtgebiete skapte debatt. For mange ble romanen et litterært hatobjekt, som ble kritisert, stemplet som pornografi, som smusslitteratur og fratatt alle litterære kvaliteter. Men for enda flere ble  Feuchtgebiete en kultbok, berømmet som grensesprengende litteratur. Og den stod i månedsvis på toppen av alle bestselgerlister (f.eks. 8 måneder på plass 1 på Spiegels bestselgerliste). Jeg var den gangen ganske sent ute med å lese Charlotte Roche, rett og slett fordi jeg ikke syntes temaet virket særlig interessant. Men til slutt ble det for dumt ikke å ha lest boka som toppet bestselgerlistene, og jeg gikk til anskaffelse av den rosa boka med plasterlappen på. Og leste. Og konkluderte med at jeg var helt enige med Roche-tilhengerne: dette er god litteratur, den trigger, irriterer, vekker avsky, vekker gjenkjennelse, er humoristisk og har en fantastisk språkføring.


Nå i august kom Charlotte Roches nye roman ut: Schoßgebete. Denne gangen var det ikke snakk om å vente med å lese. Bokbransjen var tydeligvis klare for supersalg. I den bokhandelen jeg kjøpte boka, stod det mange kasser fulle av bøker, og på hver kasse en håndskrevet lapp: Roche x 50 Ex. Boka stod allerede plassert på hyllene over bestselgere, sågar med et nytt lite skilt lagd for anledningen: "Mega-Bestseller"


Schoßgebete er lettere konsumerbar enn Feuchtgebiete. Også i den nye romanen møter vi en kvinnelig jeg-forteller, noe eldre enn i Feuchtgebiete, gift og med en datter. Vi følger protagonisten og hennes familie gjennom et par dager: dagligliv, måltider, besøk hos terapeuten, sex og hygieneproblemer. Samtidig tar vi del i hovedpersonens tanker og flashbacks til en ulykke for flere år siden, som har satt dype spor og som langt på vei forklarer nevrosene og hennes behov for terapi. Denne gangen presenterer Charlotte Roche leseren for et større utsnitt av verden enn i Feuchtgebiete (som stort sett utspilte seg på et sykehusrom), også et større persongalleri. Leseren gjenkjenner kroppsfikseringen, de detaljerte beskrivelsene av alle kroppslige funksjoner, men Schoßgebete gir leseren flere pustepauser enn Roches første roman gjorde det. Feuchtgebiete var nesten fysisk anstrengende å lese. Når man leser den nye romanen, kan man tross alt lene seg tilbake av og til. Schoßgebete kan - som forlaget gjør og med rette - kalles en ekteskapsroman, litt tidlig-elfriede-jelineksk i tonen (jeg får assosiasjoner særlig til Liebhaberinnen), krass, humoristisk - og nærmest umulig å legge til side. 


Charlotte Roche er ikke for pyser. Men du verden, som dama kan skrive!


Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen