Sonntag, 12. Juni 2011

Den siste RAF-fangen i Tyskland løslatt - et kapittel er slutt


Fredag 10. juni ble det gjort kjent at Birgit Hogefeld, den siste av Rote-Armee-Fraktion-fangene i tyske fengsler, er løslatt etter å ha sonet i 18 år, - de siste to-tre årene i åpen soning. Dermed er et kapittel i tysk etterkrigshistorie over.

Birgit Hogefeld (årgang 1956) hørte til den siste generasjonen av Rote Armee Fraktion (RAF). Som for så mange andre, hadde hennes forhold til RAF utspring i studentopprøret på 60-tallet og i motstanden mot krigen i Vietnam. På 70-tallet begynte hun å besøke fengslede RAF-medlemmer; og Holger Meins sultestreik, som endte med døden, førte til en radikalisert politisk holdning. Hogefeld var sterkt politisk engasjert, men kombinerte likevel i flere år sitt engasjement med en vanlig tilværelse, med jobb og sosiale kontakter.

Tidlig på 80-tallet ble Birgit Hogefeld kjent med Wolfgang Grams (årgang 1953), som da nettopp hadde sonet ferdig et fengselsopphold for RAF-medvirkning. Etter hvert utviklet vennskapet seg til et kjærlighetsforhold, og paret begynte å vurdere om de skulle gå under jorda og føre den politiske kampen videre med våpen. Og i løpet av vinteren 1984 fattet Wolfgang Grams og Birgit Hogefeld den endelige beslutningen; de brøt med familie og venner og valgte en illegal tilværelse. Grams og Hogefeld ble etter hvert sett på som del av ledersjiktet i tredje og siste generasjon RAF.

I  juni 1993 fikk politiet et tips om at det oppholdt seg et mistenkelig par på jernbanestasjonen i Bad Kleinen. De rykket ut. I skuddvekslingen som fulgte, døde Wolfgang Grams; Birgit Hogefeld ble arrestert.

Birgit Hogefeld knyttes framfor alt til drapet på den amerikanske soldaten Edward Pimental i Wiesbaden i 1985, en aksjon som ble heftig kritisert og diskutert også blant RAF-sympatisanter. I motsetning til de fleste andre RAF-fangene, som fortsatt ikke har distansert seg fra egen fortid og egne gjerninger, har Birgit Hogefeld i ettertid vært tydelig på sitt eget ansvar som tidligere RAF-medlem, distansert seg fra sin fortid, og hun har uttalt seg kritisk til RAF generelt. I 1996 ga hun ut boka Ein ganz normales Verfahren. Prozesserklärungen, Briefe und Texte zur Geschichte der RAF.

Dermed er alle tidligere RAF-fanger nå ute av tyske fengsler. De fleste av "die RAF-RentnerInnen", som de gjerne kalles på tysk, lever en anonym tilværelse, skyr offentligheten og skjermer seg mot fotografer. Men RAF-debatten kommer neppe til å stoppe i Tyskland. RAF er et av de aller vanskeligste kapitlene i tysk etterkrigshistorie, interessen er stor, noe som bl.a. gir seg utslag gjennom ulike kunstneriske uttrykk.

Både forfattere og andre kunstnere har latt seg inspirere av RAF, særlig av historiene til Ulrike Meinhof, Andreas Baader og Gudrin Ensslin, men også andre RAF-frontfigurer har blitt stoff for bl.a. litteratur og film. Historien om Wolfgang Grams og Birgit Hogefeld danner bakteppet for Christoph Heins roman In seiner frühen Kindheit ein Garten (Suhrkamp 2005).


Et annet eksempel er Andres Veiels Black Box BRD. Alfred Herrhausen, die Deutsche Bank, die RAF og Wolfgang Grams som film (http://www.black-box-brd.de/ ) og som bok (Fischer Taschenbuch Verlag 2005).


Se også andre TYSKBOKHYLLE-innlegg om RAF:

Anbefalte lenker om Birgit Hogefeld og Wolfgang Grams:

Keine Kommentare:

Kommentar veröffentlichen