Montag, 10. Dezember 2018

Herr Turin vil dø. Daniel Wissers roman ”Die Königin der Berge”

 
Da han var i slutten av 20-årene, fikk Robert Turin diagnosen multiple sklerose. Nå er ”Herr Turin”, som han omtales i romanen, midt i 40-årene og har tilbrakt flere år på institusjon, fullstendig avhengig av andres hjelp. Han har kun ett ønske: å få dø før sykdommen forverrer seg enda mer. To ganger har han forsøkt ta sitt eget liv på pleiehjemmet, men uten å lykkes. Han har informert seg om ulike tilbud om dødshjelp i Sveits, men trenger assistanse for å komme seg dit. Kona, som besøker ham regelmessig, nekter å hjelpe ham. Hans eneste gjenværende muligheter er å overtale en av sykepleierne. Og tida jobber mot han. Når som helst forventer han en forverring av sykdommen, som vil gjøre det helt umulig for ham å klare en reise til Sveits.



Hva fyller man nesten 400 romansider med når hovedpersonen er lenket til seng og rullestol? Sykdomsforløpet beskrives detaljert, det samme gjør hverdagen på pleiehjemmet. Den monotone tilværelsen gjør det vanskelig for Turin å finne samtaleemner når han får besøk, – men den gjør det tydeligvis ikke vanskelig for forfatteren. Daniel Wisser lykkes til de grader med å engasjere leseren når han skaper et litterært univers hvor lidelse og humor, begjær og frustrasjon, selvironi og selvforakt veves sammen. Så skulle man tro at Robert Turins skjebne utløser medfølelse hos leseren. Jo, til en viss grad. Men Wissers protagonist er langt fra noen entydig sympatisk person. Han kan være ufordragelig mot sykepleierne, noe som man kan forstå med tanke på at han har smerter døgnet rundt. At han, som har vært impotent i 15 år, benytter enhver anledning til å kaste blikk ned i utringningen på de kvinnelige sykepleierne, ikke går av veien for å forsøke å klype dem i brystene, stikke handa under genseren deres og forsøker å snike med seg et brukt plagg hvor duften deres fortsatt sitter, gjør Herr Turin ikke nødvendigvis sympatisk, men menneskelig. Samtidig kan han også være generøs og takknemlig, såret og skamfull, redd for forandringer i den i utgangspunktet forutsigbare pleiehjemhverdagen, som når caféen i underetasjen skal bygges om og hans rutiner for å smugle med seg en flaske hvitvin (Grüner Veltliner) på rommet står i fare.

Königin der Berge er, som alle Wissers tekster, språklig virtuos. Romanen utfordrer sjangergrensene, inneholder enkelte passasjer i dialogform, som blant annet gjengir Turins imaginære samtaler med sin avdøde katt Dukakis. Dukakis, som døde for mange år siden, har blitt hans fortrolige følgesvenn og samtaler i en tilværelse hvor han føler seg redusert kun til en pasient, en gjenstand, så å si uten muligheter til å bestemme over ikke bare livet, men de mest banale kroppsfunksjoner. For å illustrere deler av Turins sykdomsbilde, for eksempel taleproblemer, bruker Wisser sladd. Farlige ord, som ”Selbstmord”, er gjemt helt bak en sladd, andre steder skjules en del bokstaver som volder Turin taleproblemer (dette hører med til sykdomsbildet), og leseren må selv forsøke å rekonstruere hva som gjemmer seg bak sladden. Også andre typografiske fenomen, som overstrykninger, brukes, noe som skaper spenning og humor: I venstre spalte skrives det som personene faktisk sier, i høyre det som de (kanskje) tenker. Også et bytte i fortellestemmen, fra 3. til 1. person, endrer tonen i romanen radikalt. Først mot slutten av romanen, når Herr Turin lykkes i å finne en som vil hjelpe ham til Sveits, veksler romanen over til jeg-forteller: Etter mange år som pleiepasient har hovedpersonen endelig lykkes i selv å bestemme over egen hverdag og eget liv. Gjennom slike grep nærmer Wisser seg også språklig, fortellerteknisk og layoutmessig romanens store tema: tabuene sykdom og død – og umyndiggjøring av den syke og dennes muligheter til selv å bestemme over egen kropp og, helt til slutt, eget liv.

Besøk forfatterens hjemmeside.

Daniel Wisser: Königin der Berge (Jung & Jung, 2018)

Samstag, 1. Dezember 2018

Månedens forfatter: Sophie von La Roche

"Nichts ist wol gewisser, als daß ich, wofern uns das Schicksal nicht im Jahre 1750 zusammengebracht hätte, kein Dichter geworden wäre", skrev Christoph Martin Wieland i 1805 til Sophie von La Roche (1731-1807). Sophie von La Roche kjente Wieland og Goethe, var bestemoren til Bettina von Arnim og Clemens Brentano – og en av de aller første kvinnelige forfatterne som nådde ut til en stor leserkrets i Tyskland. Hennes hovedverk er Geschichte des Fräuleins von Sternheim (2 bind, 1771). Alt denne kvinnen skriver er "wahre Evangelien", svermet Johann Gottfried von Herder.



Les mer om Sophie von La Roche i Store norske leksikon.

Sonntag, 25. November 2018

Fra Mosambik til DDR – og tilbake igjen. Birgit Weyhes tegneserie "Madgermanes"


Nyskapende
Birgit Weyhe er en av Tysklands mest nyskapende tegneserieskapere. Gjennom sine grafiske romaner eller tegneserier (Graphic Novels hhv. Comics på tysk) har hun satt en helt ny standard for sjangeren, ikke minst gjennom Im Himmel ist Jahrmarkt (2013) og Madgermanes (2016), som innbrakte henne hedersprisen Deutscher Comicpreis. Siden 2017 kan man følge med i hennes serie Lebenslinien i avisa Der Tagesspiegel (Berlin).

Selvbiografisk
Weyhes visuelle uttrykk bærer preg av inspirasjon fra afrikansk kunst. Og det er biografisk betinget: Weyhe tilbrakte store deler av barndommen i Afrika, blant annet i Uganda og i Kenya. I Madgermanes tar hun oss med til Afrika, nærmere sagt til Mosambik.

Madgermanes begynner selvbiografisk, et grep Weyhe ofte bruker. Hun beskriver sin første reise til Uganda som den viktigste erfaringen hun gjorde i barndommen. Da hun femti år senere reiser til Mosambik, hvor hun aldri tidligere har vært, føler hun seg umiddelbart hjemme: varmen, luktene, lydkulissen. Hun filosoferer over hva det egentlig er som gjør at vi føler oss hjemme et sted. Og hva gjør det med oss dersom vi ikke føler tilhørighet noe sted?


Fra Mosambik til DDR – og tilbake igjen
Foran dette bakteppet, hvor kategoriene ”Heimat” og ”Erinnerungen” framheves både i skrift og bilde, utspiller historien seg. I Mosambik kommer Weyhe, som tegner seg selv inn i historien, tilfeldigvis i kontakt med noen mosambikere som snakker tysk og som har bodd flere år i Tyskland, nærmere bestemt i DDR. 

DDR rekrutterte i flere år arbeidere fra det borgerkrigsherjede Mosambik, gjerne med løfte om at de skulle få ta utdannelse der og få nyttige arbeidserfaringer å ta med seg hjem. Der skulle de bidra til å bygge opp et nytt og sosialistisk Mosambik. I virkeligheten fikk de mosambikerne som reiste til DDR de jobbene som få eller ingen østtyskere ville ha, og utdannelsen bestod i stor grad av tyskkurs, kun i liten grad fikk de mulighet til å ta en ordentlig utdannelse. I 1979 arbeidet rundt 20.000 mosambikere i DDR. I 1990, da Tyskland ble gjenforent, var deres arbeidsavtaler ingenting verdt, og de fleste reiste tilbake til Mosambik. Uten utdannelse, uten særlig relevant yrkeserfaring og uten noen startkapital. De kom hjem til et land hvor de følte seg fremmede, nesten like fremmede som de hadde følt seg i DDR. ”Madgermanes” kalte de hjemkomne seg, et konstruert ord ut fra ”made in Germany”. 

Tilbake i Tyskland oppsøker Weyhe noen av de som hadde blitt igjen der etter 1990, for å høre mer om deres opplevelser. På bakgrunn av historiske studier og mange samtaler komponerer hun så tre fiktive, men likevel eksemplariske biografier: José, Basilio og Anabella. De tre historiene fortelles etter hverandre, samtidig som det er berøringspunkter mellom de tre som ble kjent under de årene de oppholdt seg i Tyskland. Resultatet er en spennende reise fra Mosambik til DDR og tilbake igjen til Afrika. Men boka gir også et unikt innblikk i de siste årene i DDRs historie basert på erfaringene til de mosambikanske arbeiderne.

Madgermanes i tyskundervisningen?
Det er mange fordeler ved å bruke grafiske romaner i tyskundervisninga: Tegneserieformen er kjent og bidrar til å skape mer nysgjerrighet enn ei tradisjonell bok vil gjøre. Tegneseriene er ikke skrevet/tegnet for barn, men for ungdom og voksne, og oppfattes dermed ikke som ”barnslige”, verken ut fra innhold eller visuelt uttrykk. 

Selv om Madgermanes omfatter rundt 230 sider, inneholder den relativt lite tekst; det språklige nivået vil fungere også for de som ikke er særlig vant til å lese lange tyske tekster. Videre er en stor fordel ved Madgermanes er at det er lett å bruke utdrag, for eksempel velge én av de tre personene – eller fordele de tre biografiene på ulike elevgrupper. 

Boka tar opp et kapittel DDR-historie som er relativt lite kjent og gir dermed et interessant innblikk i tysk historie. Vel så relevant for unge lesere hhv. elever, er at temaene er universelle og velkjent, blant annet arbeidsinnvandring, flukt fra krigsherjede områder, migrasjon, integrasjon – og utfordringene ved å lære et fremmed språk. Slik kan innholdet i Madgermanes knyttes sammen med tidsaktuelle tema.

Her kan man kaste et blikk inn i boka og få inntrykk av både illustrasjoner og tekst.

Besøk hjemmesiden til Birgit Weyhe. Der Spiegel har intervjuet Weyhe om bakgrunnen for Madgermanes; les intervjuet her.

Les mer om Birgit Weyhes Im Himmel ist Jahrmarkt på Tyskbokhylle.

Les mer om Graphic Novels på Tyskbokhylle: Volker Kutschers Nasser Fisch (NB: Babylon Berlin) Kafka som Graphic Novels, Arthur Schnitzers Traumnovelle, Hans Falladas Der Trinker.

Birgit Weyhe: Madgermanes (Avant-Verlag 2016)

Samstag, 10. November 2018

En stille heltehistorie. Erich Hackls "Am Seil"


Wien, 1941
1941 i Wien. Regina Steinig bor sammen med sin lille datter, Lucia. Men å være jøde i Wien har for lengst blitt svært farlig, og hver kveld når de legger seg, frykter Regina at de skal være blant de mange jødene som blir deportert i morgengry. Å forlate landet har den lille familien ingen mulighet til. Hun bestemmer seg at de må forsøke å gjemme seg for overhode å ha en sjanse til å overleve. Redningen blir en bekjent, Reinhold Duschka. Han har ingen ting til overs for nasjonalsosialistene, og han føler det som sin plikt å hjelpe de som er forfulgt. I sitt lille håndverkerverksted lager han en ekstra skillevegg og forsøker etter beste evne å lage et trygt skjulested for de to på flukt. Da verkstedet blir ødelagt av bomber, innkvarterer han dem i en kolonihage i utkanten av byen. Gjennom nesten fire år setter Reinhold Duschka livet på spill for å redde mor og datter. Han klarer å skaffe mat til to ekstra munner i en by hvor mat etter hvert er mangelvare og hvor alle som kjøper mat for flere enn seg selv og egen familie blir sett på med mistenksomhet. Og han sørger til og med for små lysblikk i hverdagen for Lucia, som tilbringer flere år av barndommen i skjul.   


Etter 1945
Etter 1945 forteller Reinhold Duschka, som i tillegg til å være kunstsmed var en profilert fjellklatrer (noe som har gitt boka den flertydige tittelen Am Seil), ingen om at han reddet livet til to mennesker. Tallrike oppfordringer fra Regina og Lucia om å fortelle historien hjelper ikke. Først da han er over 90 år sier han ja til at navnet hans oppføres blant "De rettferdige" i Yad Vashem. Grunnene til den lange tausheten er nok delvis beskjedenhet, men også engstelse for at oppmerksomheten skulle få negative konsekvenser for hans egen håndverksvirksomhet.

Fragmentariske minner
Det er Lucia Heilmann, nå selv over 80 år gammel, som forteller den østerrikske forfatteren Erich Hackl det hun husker av denne perioden i barndommen. Det hun ikke husker, kan Hackl og Lucia bare gjette seg til. Historien som Hackl forteller i Am Seil er dermed delvis en rekonstruksjon, hvor det som mangler setter leserens fantasi i gang.

Fakta og fiksjon
Erich Hackl er inspirert av det som gjerne omtales som New Journalism, en sjanger i grenselandet mellom undersøkende journalistikk og fiksjon. Alle hans tekster er bygget på grundig kildesøk. Hackl gjør utstrakt bruk ikke bare av historisk materiale, men også av personlige intervjuer, for eksempel med pårørende, private fotografier og brev. På bakgrunn av innsamlingen av dette materialet oppstår hans litterære tekster, som inkluderer refleksjoner over hendelsene han beskriver og over personene hvis historie han forsøker å rekonstruere. Dermed får bøkene hans også poetologisk metanivå, hvor blant annet vurdering av kildemateriale kommenteres. Hackl formulerer også tydelig sin egen mening; fortelleren blir dermed identisk med forfatteren, noe som skaper en svært personlig og engasjert fortellerstemme.

Erich Hackls tekster er ikke svært omfangsrike og skrevet i et forholdsvis enkelt språk. Dette gjør bøkene hans, som alle forteller spennende og engasjerende historier, godt egnet også for lesere som ikke er så godt øvet i å lese lange tyske tekster.

Les mer om Erich Hackl på Tyskbokhylle: Månedens forfatter

Erich Hackl: Am Seil (Diogenes 2018)

Donnerstag, 1. November 2018

Månedens forfatter: Christian Schubart

Christian Schubart (1739-1791) var rebellen blant 1700-talls forfatterne. Han snakket både politisk makt og kirken midt i mot, måtte flytte gang på gang for å komme unna sensuren, men ble til slutt arrestert og satt 10 år i en fengeselscelle på en festningen Hohenasperg i Baden-Württemberg. Der skrev han sine memoarer: Schubart's Leben und Gesinnungen. Von ihm selbst, im Kerker aufgesetzt (2 bind, 1791–1793). I DDR ble han en av heltene i litteraturhistorien: en opprører som kjempet for de undertrykte og som en banebrytende forfatter for en tyskspråklig revolusjonær litteratur.



Les mer om Christian Schubart i Store norske leksikon.