Montag, 22. Mai 2017

Anna Göldin: Eveline Haslers historiske roman om den siste heksen


 
En tjenestejentes skjebne
I 1734 blir Anna Göldi (familienavnet er Göldi, Göldin er den kvinnelige formen) født i en fattig familie i Sveits. Foreldrene har ikke råd til å brødfø så mange barn, så Anna måt tidlig ut og tjente til livets opphold som tjenestepike. Som så mange tjenestejenter blir hun utnyttet seksuelt av menn i familien hun tjener hos, og flere utenomekteskapelige svangerskap gjør at hun stadig vekk må bytte arbeid. Til slutt kommer hun til familien Tschudi i Glarus. Familien har flere barn, og særlig datteren Anne-Miggeli knytter seg til Anna. Men snart oppstår det konflikter: Herren i huset kaster sine øyne på den vakre tjenestejenta, og Anne-Miggeli blir mer og mer krevende. En dag finner datteren i huset en nål i maten, og neste dag nok en nål. Mistanken faller på Anna, og snart må Anna forlate familien Tschudi. 

  
På flukt
Anna forsøker å overleve ved å ta strøjobber rundt omkring, men snart er hun på flukt. Etter at Anna forlot familien Tschudi, er Anne-Miggeli blitt syk. Hun har kramper, kan ikke lenger verken stå eller gå, og hver eneste dag kaster hun opp nåler. Den merkelige sykdommen legges Anna til last: Anna har – som hevn for at hun ble sagt opp – forhekset barnet. Og straffen for hekseri er på denne tiden fortsatt døden, til tross for at opplysningstidens tankegods er på frammarsj. 
   
Europas siste heks
Til slutt blir Anna funnet og ført tilbake til Glarus, hvor hun blir stengt inne. Gang på gang blir hun torturert for å tilstå. Selv om hun tilstår etter gjentatt mishandling, blir hun likevel dømt til døden. 13. juni 1782 blir hun halshugd.

Anna Göldin er den siste kvinnen som offisielt blir henrettet som heks i Sveits. Også i hennes samtidig protesterer mange mot straffen, som blir kalt et justismord.

Quelle

Et kvinneportrett
Forfatteren Eveline Hasler, født i 1933 i nettopp kantonen Glarus, har skrevet en bok på bakgrunn av historiske dokumenter om en av de siste kvinnene som blir henrettet som heks i Europa. Hasler tegner en motsetningsfull kvinneskikkelse, en kvinne som er vitebegjærlig, som lengter etter tilhørighet og kjærlighet, men som også er sterk, steil og evner å stå på sitt. Portrettet av Anna Göldin viser en kvinneskjebne på slutten av 1700-tallet: umyndig, fattig, utlevert og uten mulighet til å forsvare seg mot menn og de som sitter med makten. Anna Göldins skjebne viser kvinneundertrykkelsen i sin aller verste konsekvens.  

Roman, film, museum og minnesmerke
Eveline Haslers roman kom ut for første gang i 1982. I 1991 lagde Gertrud Pinkus en film med samme tittel. I 2007 åpnet et Anna-Göldi-museum dørene i Sveits, og 2014 ble det satt opp et minnesmerke for henne i Glarus. Først i 2008 ble Anna Göldin offisielt rehabilitert i Sveits.

Eveline Hasler: Anna Göldin, letzte Hexe (dtv 2007)

Donnerstag, 11. Mai 2017

Med kabriolet til Sicilia. Bodo Kirchhoffs "Widerfahrnis"


Forlegger Reither, pensjonert
Forleggeren Julius Reither har solgt det lille forlaget sitt, pensjonert seg og flyttet på landet til et boligkompleks med vakker utsikt og minimal kontakt med de andre beboerne. Hverdagen hans består av spaserturer, bøker, gode viner og sigaretter. Han synes å leve i sin egen verden, hvor det meste er forutsigbart, kanskje litt kjedelig; Reither, som har passert seksti, har kommet til et punkt i livet hvor han ikke forventer at det skal skje noe mer spennende enn at han kanskje oppdager en ny og god vin.

Leonie Palm, tidligere hattemakerske
Men en kveld skjer det likevel noe uventede. På dørstokken hans står en av de kvinnelige naboene, Leonie Palm ­– noen år yngre enn Reither, kledd i sommerkjole og sandaler, selv om det ute fortsatt ligger snø – , og lurer på om han vil delta i lesesirkelen hennes. Han inviterer henne inn, helt stikk i strid med hva han pleier å gjøre – og det som skulle bli en kort samtale om lesesirkelen blir mer. For plutselig spør Leonie Palm, pensjonert hattemakerske, om de ikke skulle ta en kjøretur med hennes gamle 3er-BMW-Cabrio for å se på soloppgangen? Reither, som var innstilt på en fredelig kveld med bok, vin og sigaretter, sier til sin store overraskelse ja. Med hjelp av to kvinnene som er resepsjonister i det elegante, men anonyme boligkomplekset børster Leonie Palm og Reither snø av kabrioleten og får til slutt bilen i gang. Men å sitte flere timer i en kald bil og vente på soloppgangen ved bredden av en mørk innsjø i Tirol er ikke særlig fristende. Derfor blir de enige om kjøre litt lenger. Og litt lenger. Dermed er en litterær roadmovie i gang: et par dager, noen vinflasker og enorme mengder med sigaretter senere er de to på Sicilia. 


En roadmovie fra Tirol til Sicilia
Mellom Leonie Palm og Reither utspinner det seg en forsiktig kjærlighetshistorie. Den forsiktige gnisten på Reithers dørstokk når sitt høydepunkt en natt i Catania. Men kjærlighetshistorien er bare en flik av det som skjer underveis. Allerede da de kjører over Brennerpasset, legger de merke til mørke grupper av flyktninger som står og venter på å komme videre. Og mens Leonie Palms gamble kabriolet tar dem nedover den italienske kysten, møter de flere ganger mennesker på flukt. Da de kommer til Catania på Sicilia, treffer de på ei jente i rød kjole som tigger dem om penger. Hun snakker verken engelsk eller italiensk, er mørkhudet og ser ut til å være alene i verden. Leonie Palm og Reither bestemmer seg for å hjelpe jenta, ikke bare ved å gi henne penger, men de kjøper nye klær til henne og ønsker å ta henne med seg videre på turen, først til Taormina, senere tilbake til Tirol. Hos Leonie, som har mistet datteren sin, vekker den ukjente jenta sterke følelser. Også hos Reither rører det fattigslige og ensomme barnet noe som han lenge har begravd inne i seg. Jo, Leonie og Reither hjelper jenta i den røde kjolen, men samtidig forsøker de også å lege noe hos seg selv. Og dermed tar det som begynte som en romantisk roadmovie en uventet vending, helt i tråd med undertittelen "novelle".

En novelle som bør nytes langsomt
Kirchhoffs smale roman er et språklig mesterverk, en tekst som bør leses langsomt, med dialoger hvor de to hovedpersonene forsiktig taster seg nærmere hverandre og nærmere seg selv. Handlingen synes å balansere på kanten mellom drøm og virkelighet; og en innledende konjunktiv, "hätte", antyder forsiktig at kanskje, men bare kanskje, er Reithers tur med Leonie Palm til Sicilia bare en drøm i en aldrende og ensom forleggers hode? Men sikker kan man ikke være. Og det er akkurat slik god litteratur skal være.

"Große Literatur"
Bodo Kirchhoffs Widerfahrnis er "große Literatur" – "Widerfahrnis, das ist unter anderem eine dezent und rührend erzählte Altersliebesgeschichte, die zu Beginn melancholisch daherkommt, sich dann aber zu einem temporeichen Roadmovie voller ironischer Wendungen entwickelt", skriver Christoph Schröder i sin omtale i Die Zeit. Boka innbrakte forfatteren den prestisjetunge Deutscher Buchpreis i 2016.

Bodo Kirchhoff: Widerfahrnis (Frankfurter Verlagsanstalt 2016)

Montag, 1. Mai 2017

Dødelige hemmeligheter. Mechthild Borrmanns krim "Trümmerkind"


Hamburg, januar 1947
Januar 1947. Hamburg er fortsatt en ruinhaug, det er iskaldt, og folk sulter. Fjortenårige Hanno Dietz bidrar så godt han kan til at han, lillesøsteren Wiebke og moren skal overleve. Det gjør han blant annet ved å samle metallrester som han kan bytte inn mot mat. Da han kryper ned i et kjellerhull for å se om det kan være noe av verdi der, gjør han en grusom oppdagelse: På gulvet ligger en død og naken kvinne. Hanno har sett mange døde i løpet av krigen, men synet av den nakne kvinnen skremmer ham voldsomt; han forstår med en gang at dette er dødsfall helt utenom det han har sett tiidligere. Han stikker av så fort han kan, ut av ruinene og bort til søsteren som venter utenfor. Men søsteren er ikke lenger alene. Sammen med henne står en liten gutt, ikledd klær av langt bedre kvalitet enn Hanno noen gang har sett. Men den lille gutten sier ingenting, han bare knuger en avrevet knapp i den ene hånda. 


Godset Anquist, Uckermark 1945
Parallelt med at vi følger den lille familien Dietz sin kamp for å overleve i Hamburg, introduseres en annen familie: familien Anquist som eier et gods i Uckermark (nordøst i nåværende Brandenburg). Denne handlingstråden utspiller seg våren 1945, på et tidspunkt hvor krigen er tapt og russerne stadig rykker nærmere. Godsherren på Anquist planlegger hvordan han kan bringe noen av familiens verdier i sikkerhet og samtidig beskytte datteren, svigerdatteren og hennes barn. Men han nøler med å forlate familiegodset og gå i skjul. Og plutselig er russerne der.

Köln 1992
Uckermark 1945 og Hamburg 1947 flettes sammen med en handlingstråd som utspiller seg i 1992. Anna Meerbaum, lærer i Köln, har et anstrengt forhold til moren, Clara, med pikenavnet Anquist. Ved det minste spørsmål om fortiden blir moren sint, og et høyt alkoholkonsum gjør ikke situasjonen bedre. Anna syns det er vanskelig at hun vet så lite om familiehistorien, og en dag bestemmer hun seg for å reise til Uckermark og se om hun nå etter murens fall kan finne spor av godset Anquist. Da moren får høre at datteren har vært i Uckermark, blir hun rasende og anklager datteren for å ville ødelegge alt med sin nysgjerrighet. 




Gamle hemmeligheter kaster lange skygger
Gjennom de tre handlingstrådene vever Mechthild Borrmann en så spennende historie at jeg hadde problemer med å legge boka fra meg før den var utlest. Ja, det er en kriminalroman med alle ingrediensene som skal til, men samtidig er Trümmerkind – som alle Borrmanns krimmer – et dypdykk i tysk historie hvor skyldspørsmål, familiehistorier og gamle hemmeligheter står i sentrum. "Ich glaube, dass Geschichte nachwirkt, und zwar noch über Generationen. Davon bin ich fest überzeugt", sier Mechtild Borrmann. Og Trümmerkind viser hvordan gamle hemmeligheter og gamle forbrytelser, taushet og tabuer preger flere generasjoner. 

"Meisterhafter Mix"
Trümmerkind ist alles andere als ein herkömmlicher Krimi. Der Schlüssel zur Aufklärung des Mordes ist gleichzeitig eine dramatische Familiengeschichte und eine kleine Geschichtsstunde über das Ende des Zweiten Weltkriegs und die Nachkriegszeit. Diesen Mix beherrscht Mechtild Borrmann so meisterhaft, dass man das Buch gar nicht mehr aus der Hand legen mag. So springt man zwischen den Zeiten hin und her und ist von jeder gefesselt und vor allem von den Kriegs- und Nachkriegsjahren sehr bewegt, weil man sich vergegenwärtigt, unter welchen Bedingungen die Menschen damals ihren Alltag bestreiten mussten. Ein wichtiges Stück Zeitgeschichte, das wir nicht vergessen sollten, verpackt in eine berührende Familiengeschichte. Und spannender als viele Krimis, die den üblichen Schreibmustern folgen, skriver WDR.

Les mer om Mechthild Borrmanns krim Werdas Schweigen bricht (2011) på Tyskbokhylle. Andre tyske kriminalromaner som omhandler nasjonalsosialismen, er blant annet Birgit Ebberts Brandbücher, Jörg Gustmanns Rassenwahn, Elisabeth Herrmanns Das Kindermädchen, Andreas Pittlers serie om David Bronstein og bøkene til Volker Kutscher og Uwe Klausner.

Mechthild Borrmann: Trümmerkind (Droemer 2016)

Freitag, 21. April 2017

Sekretær hos Goebbels. Filmen ”Ein deutsches Leben”


Brunhilde Pomsel (1911-2017)
En velfrisert gammel dame, briller, kjede rundt den skrukkete halsen, i lys kjole foran en mørk bakgrunn. En gammel, men likevel svært tydelig stemme, velformulerte setninger. En stemme mye yngre enn huden i ansiktet tilsier. Brunhilde Pomsel (1911-2017) er 103 år gammel da hun setter seg foran kameraet og beretter om sin tid som sekretær for propagandaminister Joseph Goebbels.

Fra Goldberg til Goebbels
Som mange andre unge kvinner i mellomkrigstida utdannet Brunhilde seg til sekretær. Den første stillingen sin fikk hun hos den tysk-jødiske juristen Hugo Goldberg. Da han ble tvunget til å gå i eksil i 1933, begynte hun i ny jobb i kringkastingen, i Reichs-Rundfunk-Gesellschaft. Samtidig ble hun medlem i NSDAP, ikke av politiske grunner, forteller hun i filmen, men fordi ”alle” gjorde det, det var bare sånn det var. Men hun var ingen nazist. Tvert imot: Hun fortsatte, forteller hun, vennskapet med sin jødiske venninne Eva Löwenthal, som senere ble deportert og drept. Det var vanskelige tider, sier hun, egentlig var jo hele Tyskland en konsentrasjonsleir. En av filmens mest uhyrlige setninger.

I 1942 fikk Brunhilde ny jobb: Hun ble sekretær for propagandaminister Joseph Goebbels. Hun ble i hans stab til Tyskland kapitulerte våren 1945. Da Goebbels og familien begikk selvmord i Hitlers bunkers i Berlin, ble Brunhilde – sammen med mange andre i samme situasjon – tatt til fange av russerne, og hun tilbrakte nesten 5 år i krigsfangenskap, blant annet i Buchenwald og Sachsenhausen, hvor russerne omfunksjonerte de tidligere konsentrasjonsleirene til interneringsleirer. ”Bare for å ha skrevet på maskin”, forteller hun, ”Ich habe doch nur getippt”. 



”Ich habe ja nur bei Herrn Goebbels getippt”
Christian Krönes portrett av Brunhilde Pomsel (1911-2017) tegner med enkle midler opp et tidsbilde, en skjebne: Ein deutsches Leben. Han lar oss møte Brunhilde Pomsel, den gang 103 år, en velstelt gammel dame, helt klar, ingen ting å si verken på hukommelse eller formuleringsevne. At en person som så klart er intelligent, belest og reflektert, likevel – nesten 70 år etter – kan si setninger som ”Wir haben ja nichts gewusst”, ”Ich habe ja nur bei Herrn Goebbels getippt”, er nesten uforståelig. Samtidig ser tilskueren hvordan den gamle damen enkelte ganger kjemper for å holde følelsene i sjakk, noe som i alle fall glimtvis gir oss en forståelse av – eller forhåpning om –  at det likevel, langt bak de klisjeaktige formuleringene, finnes en erkjennelse, en tvil, en tanke om at man kanskje, likevel, selv om ”alle andre” gikk i takt, skulle ha tatt andre valg: ”Wenn man durch so eine Zeit gegangen ist, […] und letzten Endes doch nur an sich gedacht hat, da habe ich manchmal ein schlechtes Gewissen”.

Brunhilde Pomsels ønske om at unge mennesker skulle se filmen, vitner om en erkjennelse som rekker lengre enn det man først får inntrykk av når man ser filmen. ”Der Film ist so etwas wie ihr Vermächtnis. […] Krönes […]  spricht von einem zeithistorischen Dokument, vor allem für Schulen, Museen und Bildungseinrichtungen. Das ist auch Sinne von Pomsel selbst. Vor allem junge Menschen sollten den Film sehen, hatte sie sich im Sommer gewünscht“, skrev Kölnische Rundschau, da Pomsel døde i januar 2017. 


Minimalistisk og sterk film
Krönes dokumentarfilm gir assosiasjoner til Bis zur letzten Stunde (2002) om Hitlers sekretær, Traudl Junge. Men Ein deutsches Leben er, syns jeg, mer lavmælt, mer konsentrert. Selv om det er en intervjusituasjon, er spørsmålene klippet vekk, vi hører kun Brunhilde Pomsels beretning, fragmentarisk, ser nærbilder av skrukkete hud som et monument over levd liv, venter når hun tar pauser, følger viserne på armbåndsuret hennes bevege seg. Med jevne mellomrom brytes historien hennes gjennom korte dokumentarinnslag, blant annet tyske propagandafilmer og de alliertes opplysningsfilmer. De fleste av disse autentiske innslagene er sjelden eller aldri tidligere vist, og gjør dermed ekstra sterkt inntrykk. Kontrasten mellom ”Ich habe doch nur getippt” og de uhyrlige gamle svart-hvitt-filmene er enorm. Det minimalistiske, det enkle billedspråket, de banale setningene og de gamle autentiske filmdokumentene som gjør Ein deutsches Leben til en film man ikke glemmer.

Se filmtraileren her.

Ein deutsches Leben (Ö 2016)

Freitag, 7. April 2017

Tyskbokhylle tar i år lang lesepåske for å lade bokbatteriene. Frohe Ostern und ein braves Osterhaserl!