Gå eller bli? Simon Schwarz tegneserie ”drüben!”

DDR, 1984

I tegneserien drüben! forteller Simon Schwarz (født i Erfurt i 1982) sin egen familiehistorie. I sentrum står foreldrenes avgjørelse om å forlate DDR tidlig på 1980-tallet. Schwarz forteller, gjennom kraftige svart-hvit-tegninger, dramatiske perspektiver som gir assosiasjoner til overvåkningskameraer, gjennom snakke- og tenkebobler, en historie om personlige dilemma, mot og beslutsomhet. 

I Stasis søkelys

Foreldrene til Simon Schwarz kommer fra to helt ulike familier: farens familie var regimetro, og faren var ivrig medlem i FDJ – helt til han begynte på universitetet og kom i kontakt med andre miljøer, moren derimot vokste opp uten tilsvarende politiske bindinger. På universitetet distanserer de seg stadig mer til regimet, og de kommer i kontakt med likesinnede. Fra det øyeblikket de bestemmer seg for å søke om utreise, opplever de tiltakende sjikane og overvåking fra Stasi. Til slutt får de innvilget utreisetillatelse, og i 1984 forlater de DDR og slår seg ned i Vest-Berlin. Sønnen er da halvannet år gammel. I oppveksten har han kontakt med morens familie i DDR, som han får besøke én gang i året, i sommerferien. Foreldrene hans får ikke innreise, men må følge den lille gutten til grensa. For Simon er dette noe helt vanlig. Først senere, når han ser at andre barn har besteforeldre som kommer og henter dem i barnehagen, begynner han å stille spørsmål. Hans spørsmål danner rammehandlingen for foreldrenes historie.

drüben!

drüben! er både en familiehistorie og en spennende framstilling av de siste årene DDR eksisterte. For unge lesere, som ikke vet særlig mye om DDR, om muren og hvor vanskelig det var å få utreise, gir boka et godt innblikk, ikke primært i politiske strukturer, men først og fremst gjennom at den framstiller de følelsesmessige omkostningene.

„Simon Schwartz' Comic kratzt nicht am System der DDR. Er zeigt die Innerlichkeit seiner Figuren. Seine Bilder leben von klaren Konturen, adäquater Weise ist alles in Grautönen und kontrastreichem Schwarz-weiß gehalten. Die Gesichter sprechen, sie brauchen beinahe keinen Text. Wenn der Vater den Entschluss gefasst hat, in den Westen auszureisen, dann muss man es nicht lesen – man weiß auch so, was vor sich geht: Seine Eltern sehen nicht, dass es am System liegt, sie fühlen sich verlassen und denken womöglich, sie selbst sind an allem schuld. Ihren Sohn lassen sie alleine stehen“, skriver Die Zeit i sin begeistrede omtale.

For tysklæreren

For tysklærere kan drüben! være en svært aktuell tekst å bruke i egen undervisning. Boka gir et godt grunnlag for å snakke om den tysk-tyske historien, som den levendegjør særdeles godt ved å framstille det vanskelige valget om å bli eller å forsøke å forlate landet. Dette er et dilemma som engasjerer, som motiverer til å stille spørsmål og som kan danne grunnlag for en diskusjon som ikke krever omfattende historisk kunnskap.

Boka er på 120 sider, med ekspressive svart-hvitt tegninger og passe med tekst. Det er ikke nødvendig å lese hele for å ha glede av boka, man kan gjerne velge ut enkelte deler som likevel til sammen vil gi et godt bilde av både den historiske situasjonen og av de dilemmaene hovedpersonene står overfor. 

 

Prisbelønt kunstner

Simon Schwarz har utgitt flere graphic novels, og regnes som en av de ledende kunstnerne innenfor sjangeren. 2012 fikk han Max-und-Moritz-prisen for Packeis, som dermed ble kåret til årets beste tyskspråklige comic.

Her er forlagets presentasjon av drüben!, inkludert et utdrag fra boka.

Interessert i andre tegneserier for ungdom om ”die Wende”? Les om Herbst der Entscheidung på Tyskbokhylle.

Simon Schwarz: drüben! (Avant-Verlag 2009)

Mord i Wien: Alex Beers krimserie om August Emmerich

Wien, vinteren 1919

Wien, vinteren 1919. Selv om første verdenskrig er over, er det ikke mye som minner om velstand og opptur. Hovedstaden er preget av fattigdom og nød. Folk sulter og fryser, mange har ikke en gang tak over hodet. Krigsinvalider, som satte livet på spill som soldater, har kommet hjem igjen bare for å oppleve at de kun er en belastning. Wiens underverden er stor, og handelen på svartebørsen florerer. Den nye republikken skaper ikke begeistring hos alle. Mange ønsker seg keiseren tilbake, samtidig som nasjonalistiske strømninger og et ønske om revansj etter den tapte krigen er til stede. Det er lite igjen som minner om keiserlig glans i Wien. Byen er mørk, lurvete og farlig. Og dette er bakteppet for Alex Beers storslagne krimserie om August Emmerich.

August Emmerich

Hovedpersonen er politimannen August Emmerich, som har kommet tilbake fra krigen med granatsplinter i benet. Smertene forsøker han å døyve med sterke medikamenter, som han ikke alltid skaffer seg på legalt vis. Han er ærgjerrig, utholdende, respektløs mot sine overordnede, men ytterst lojal for de menneskene han bryr seg om. Som barnehjemsbarn har Emmerich ingen andre erfaringer enn fattigdom og nød, og han er lommekjent i Wiens underverden. Han tøyer gjerne reglene, til fortvilelse for sin unge assistent Winter, som nedstammer fra gammel, men nå lutfattig østerriksk adel.

"Ich wollte nicht den typisch liebenswerten, kauzigen Ermittler haben, den es so oft gibt. […] Emmerich geht mehr in Richtung hardboiled. Er überschreitet Grenzen, es kann seine Zeit brauchen, bis man ihn ins Herz schließt. Viel im Buch dreht sich um Recht und Gerechtigkeit - und dass das nicht immer dasselbe sein muss. Das repräsentiert er ganz gut", slik karakteriserer forfatteren hovedpersonen.

Der zweite Reiter og Die rote Frau

Serien om Emmerich omfatter foreløpig to bind: Der zweite Reiter (2017), som ble tildelt Leo Perutz-prisen samme år, og Die rote Frau (2018). Handlingen i det første bindet utspiller seg vinteren 1919, i Die rote Frau har det blitt 1920, og nasjonalistiske strømninger begynner å få fotfeste.  

Historiske kriminalromaner

Historiske kriminalromaner har konjunktur. I Tyskland var Volker Kutscher (fjernsynsserien Babylon Berlin er basert på hans første kriminalroman om Gereon Rath, Der nasse Fisch (2007)) blant de som var tidligst ute. Uwe Klausner skrev i 2009 Walhalla Code, første bind om etterforskeren Tom von Sydow, hvor handlingen utspiller seg i Berlin i 1942. Også Mechthild Borrmann og Jörg Gustmann har profilert seg med historiske kriminalromaner. I Østerrike markerte Andreas Pittler seg med serien om den østerriksk-jødiske politietterforskeren David Bronstein. Et nytt tilskudd er Thomas Buchners Donaudämmerung, hvor handlingen utspiller seg i Linz i 1939. Beers Emmerich-serie føyer seg inn i denne rekken: Her har forfatteren gjort omfattende og grundig historisk forarbeide, hvor det historiske bakteppet er like spennende som selve kriminalhandlingen.

Alex Beer

Alex Beer er et pseudonym for den østerrikske forfatteren Daniela Larcher. Les mer på Tyskbokhylle om hennes krimserie om Chefinspektor Otto Morell. I Emmerich-serien viser hun en langt mørkere side. Hun lykkes på formidabelt vis med å skildre Wien tidlig i mellomkrigstida, både historisk, sosialt og politisk, samtidig som hun bygger opp en kriminalhistorie som har tette koplinger til det historiske bakteppet. Skal man bli kjent med én ny tyskspråklig kriminalforfatter i 2019, bør det bli Alex Beer.

Besøk forfatterens hjemmeside.

Alex Beer: Der zweite Reiter (2017), Die rote Frau (2018) (Limes Verlag)

Herr Turin vil dø. Daniel Wissers roman ”Die Königin der Berge”

 

Da han var i slutten av 20-årene, fikk Robert Turin diagnosen multiple sklerose. Nå er ”Herr Turin”, som han omtales i romanen, midt i 40-årene og har tilbrakt flere år på institusjon, fullstendig avhengig av andres hjelp. Han har kun ett ønske: å få dø før sykdommen forverrer seg enda mer. To ganger har han forsøkt ta sitt eget liv på pleiehjemmet, men uten å lykkes. Han har informert seg om ulike tilbud om dødshjelp i Sveits, men trenger assistanse for å komme seg dit. Kona, som besøker ham regelmessig, nekter å hjelpe ham. Hans eneste gjenværende muligheter er å overtale en av sykepleierne. Og tida jobber mot han. Når som helst forventer han en forverring av sykdommen, som vil gjøre det helt umulig for ham å klare en reise til Sveits.

Hva fyller man nesten 400 romansider med når hovedpersonen er lenket til seng og rullestol? Sykdomsforløpet beskrives detaljert, det samme gjør hverdagen på pleiehjemmet. Den monotone tilværelsen gjør det vanskelig for Turin å finne samtaleemner når han får besøk, – men den gjør det tydeligvis ikke vanskelig for forfatteren. Daniel Wisser lykkes til de grader med å engasjere leseren når han skaper et litterært univers hvor lidelse og humor, begjær og frustrasjon, selvironi og selvforakt veves sammen. Så skulle man tro at Robert Turins skjebne utløser medfølelse hos leseren. Jo, til en viss grad. Men Wissers protagonist er langt fra noen entydig sympatisk person. Han kan være ufordragelig mot sykepleierne, noe som man kan forstå med tanke på at han har smerter døgnet rundt. At han, som har vært impotent i 15 år, benytter enhver anledning til å kaste blikk ned i utringningen på de kvinnelige sykepleierne, ikke går av veien for å forsøke å klype dem i brystene, stikke handa under genseren deres og forsøker å snike med seg et brukt plagg hvor duften deres fortsatt sitter, gjør Herr Turin ikke nødvendigvis sympatisk, men menneskelig. Samtidig kan han også være generøs og takknemlig, såret og skamfull, redd for forandringer i den i utgangspunktet forutsigbare pleiehjemhverdagen, som når caféen i underetasjen skal bygges om og hans rutiner for å smugle med seg en flaske hvitvin (Grüner Veltliner) på rommet står i fare.

Königin der Berge er, som alle Wissers tekster, språklig virtuos. Romanen utfordrer sjangergrensene, inneholder enkelte passasjer i dialogform, som blant annet gjengir Turins imaginære samtaler med sin avdøde katt Dukakis. Dukakis, som døde for mange år siden, har blitt hans fortrolige følgesvenn og samtaler i en tilværelse hvor han føler seg redusert kun til en pasient, en gjenstand, så å si uten muligheter til å bestemme over ikke bare livet, men de mest banale kroppsfunksjoner. For å illustrere deler av Turins sykdomsbilde, for eksempel taleproblemer, bruker Wisser sladd. Farlige ord, som ”Selbstmord”, er gjemt helt bak en sladd, andre steder skjules en del bokstaver som volder Turin taleproblemer (dette hører med til sykdomsbildet), og leseren må selv forsøke å rekonstruere hva som gjemmer seg bak sladden. Også andre typografiske fenomen, som overstrykninger, brukes, noe som skaper spenning og humor: I venstre spalte skrives det som personene faktisk sier, i høyre det som de (kanskje) tenker. Også et bytte i fortellestemmen, fra 3. til 1. person, endrer tonen i romanen radikalt. Først mot slutten av romanen, når Herr Turin lykkes i å finne en som vil hjelpe ham til Sveits, veksler romanen over til jeg-forteller: Etter mange år som pleiepasient har hovedpersonen endelig lykkes i selv å bestemme over egen hverdag og eget liv. Gjennom slike grep nærmer Wisser seg også språklig, fortellerteknisk og layoutmessig romanens store tema: tabuene sykdom og død – og umyndiggjøring av den syke og dennes muligheter til selv å bestemme over egen kropp og, helt til slutt, eget liv.

Besøk forfatterens hjemmeside.

Daniel Wisser: Königin der Berge (Jung & Jung, 2018)

Månedens forfatter: Sophie von La Roche

"Nichts ist wol gewisser, als daß ich, wofern uns das Schicksal nicht im Jahre 1750 zusammengebracht hätte, kein Dichter geworden wäre", skrev Christoph Martin Wieland i 1805 til Sophie von La Roche (1731-1807). Sophie von La Roche kjente Wieland og Goethe, var bestemoren til Bettina von Arnim og Clemens Brentano – og en av de aller første kvinnelige forfatterne som nådde ut til en stor leserkrets i Tyskland. Hennes hovedverk er Geschichte des Fräuleins von Sternheim (2 bind, 1771). Alt denne kvinnen skriver er "wahre Evangelien", svermet Johann Gottfried von Herder.

Les mer om Sophie von La Roche i Store norske leksikon.

Fra Mosambik til DDR – og tilbake igjen. Birgit Weyhes tegneserie "Madgermanes"

Nyskapende

Birgit Weyhe er en av Tysklands mest nyskapende tegneserieskapere. Gjennom sine grafiske romaner eller tegneserier (Graphic Novels hhv. Comics på tysk) har hun satt en helt ny standard for sjangeren, ikke minst gjennom Im Himmel ist Jahrmarkt (2013) og Madgermanes (2016), som innbrakte henne hedersprisen Deutscher Comicpreis. Siden 2017 kan man følge med i hennes serie Lebenslinien i avisa Der Tagesspiegel (Berlin).

Selvbiografisk

Weyhes visuelle uttrykk bærer preg av inspirasjon fra afrikansk kunst. Og det er biografisk betinget: Weyhe tilbrakte store deler av barndommen i Afrika, blant annet i Uganda og i Kenya. I Madgermanes tar hun oss med til Afrika, nærmere sagt til Mosambik.

Madgermanes begynner selvbiografisk, et grep Weyhe ofte bruker. Hun beskriver sin første reise til Uganda som den viktigste erfaringen hun gjorde i barndommen. Da hun femti år senere reiser til Mosambik, hvor hun aldri tidligere har vært, føler hun seg umiddelbart hjemme: varmen, luktene, lydkulissen. Hun filosoferer over hva det egentlig er som gjør at vi føler oss hjemme et sted. Og hva gjør det med oss dersom vi ikke føler tilhørighet noe sted?

Fra Mosambik til DDR – og tilbake igjen

Foran dette bakteppet, hvor kategoriene ”Heimat” og ”Erinnerungen” framheves både i skrift og bilde, utspiller historien seg. I Mosambik kommer Weyhe, som tegner seg selv inn i historien, tilfeldigvis i kontakt med noen mosambikere som snakker tysk og som har bodd flere år i Tyskland, nærmere bestemt i DDR. 

DDR rekrutterte i flere år arbeidere fra det borgerkrigsherjede Mosambik, gjerne med løfte om at de skulle få ta utdannelse der og få nyttige arbeidserfaringer å ta med seg hjem. Der skulle de bidra til å bygge opp et nytt og sosialistisk Mosambik. I virkeligheten fikk de mosambikerne som reiste til DDR de jobbene som få eller ingen østtyskere ville ha, og utdannelsen bestod i stor grad av tyskkurs, kun i liten grad fikk de mulighet til å ta en ordentlig utdannelse. I 1979 arbeidet rundt 20.000 mosambikere i DDR. I 1990, da Tyskland ble gjenforent, var deres arbeidsavtaler ingenting verdt, og de fleste reiste tilbake til Mosambik. Uten utdannelse, uten særlig relevant yrkeserfaring og uten noen startkapital. De kom hjem til et land hvor de følte seg fremmede, nesten like fremmede som de hadde følt seg i DDR. ”Madgermanes” kalte de hjemkomne seg, et konstruert ord ut fra ”made in Germany”. 

Tilbake i Tyskland oppsøker Weyhe noen av de som hadde blitt igjen der etter 1990, for å høre mer om deres opplevelser. På bakgrunn av historiske studier og mange samtaler komponerer hun så tre fiktive, men likevel eksemplariske biografier: José, Basilio og Anabella. De tre historiene fortelles etter hverandre, samtidig som det er berøringspunkter mellom de tre som ble kjent under de årene de oppholdt seg i Tyskland. Resultatet er en spennende reise fra Mosambik til DDR og tilbake igjen til Afrika. Men boka gir også et unikt innblikk i de siste årene i DDRs historie basert på erfaringene til de mosambikanske arbeiderne.

Madgermanes i tyskundervisningen?

Det er mange fordeler ved å bruke grafiske romaner i tyskundervisninga: Tegneserieformen er kjent og bidrar til å skape mer nysgjerrighet enn ei tradisjonell bok vil gjøre. Tegneseriene er ikke skrevet/tegnet for barn, men for ungdom og voksne, og oppfattes dermed ikke som ”barnslige”, verken ut fra innhold eller visuelt uttrykk. 

Selv om Madgermanes omfatter rundt 230 sider, inneholder den relativt lite tekst; det språklige nivået vil fungere også for de som ikke er særlig vant til å lese lange tyske tekster. Videre er en stor fordel ved Madgermanes er at det er lett å bruke utdrag, for eksempel velge én av de tre personene – eller fordele de tre biografiene på ulike elevgrupper. 

Boka tar opp et kapittel DDR-historie som er relativt lite kjent og gir dermed et interessant innblikk i tysk historie. Vel så relevant for unge lesere hhv. elever, er at temaene er universelle og velkjent, blant annet arbeidsinnvandring, flukt fra krigsherjede områder, migrasjon, integrasjon – og utfordringene ved å lære et fremmed språk. Slik kan innholdet i Madgermanes knyttes sammen med tidsaktuelle tema.

Her kan man kaste et blikk inn i boka og få inntrykk av både illustrasjoner og tekst.

Besøk hjemmesiden til Birgit Weyhe. Der Spiegel har intervjuet Weyhe om bakgrunnen for Madgermanes; les intervjuet her.

Les mer om Birgit Weyhes Im Himmel ist Jahrmarkt på Tyskbokhylle.

Les mer om Graphic Novels på Tyskbokhylle: Volker Kutschers Nasser Fisch (NB: Babylon Berlin) Kafka som Graphic Novels, Arthur Schnitzers Traumnovelle, Hans Falladas Der Trinker.

Birgit Weyhe: Madgermanes (Avant-Verlag 2016)