Tyskbokhylle tar sommerferie til medio august. God tysk boksommer!

Fallada i fengsel. "In meinem fremden Land"

Fallada-renessanse

Hans Fallada (1893-1947) har de siste årene fått en renessanse. Romanen Jeder stirbt für sich allein (1946) ble en internasjonal bestselger mer enn seksti år senere og innledet en ny interesse for forfatteren. Filmatiseringen i 2016 gjorde forfatteren kjent også for et bredt kinopublikum. I 2017, 70 år etter forfatterens død, er alle hans verk tilgjengelige i nye utgaver, samtidig som flere biografier har blitt lansert.

Bestselgerforfatter og morfinist

Fallada er en av den tyske litteraturens mest brokete skikkelser. Riktignok ble flere av hans verk, blant annet Kleiner Mann – was nun, bestselgere, men nasjonalsosialismens sensur bremset forfatterskapet. Han tilbrakte mange år både i psykiatriske institusjoner og i fengsel, hadde tunge rusproblemer og var alkoholiker og morfinist. Situasjonen eskalerte høsten 1944, da Fallada sterkt alkoholisert skjøt mot sin fraseparerte ektefelle, ble anklaget for drapsforsøk og fengslet. Han fikk tillatelse til å skrive, som en form for terapi. Resultatet ble In meinem fremden Land, en dagbok som i liten grad handler om hverdagen som innlagt, men om episoder fra livet i det nasjonalsosialistiske Tyskland. "Ich habe das Leben wie alle gelebt, das Leben der kleinen Leute", skriver Fallada – og gir dermed sine egne opplevelser og refleksjoner en slags allmenngyldighet.

En fengselscelle som arbeidsrom
Å sitte i en fengselscelle i Tyskland i 1944 og skrive kritisk om makthaverne, ikke vite når cellen eventuelt ble undersøkt, ikke ane om det ville være mulig for ham å ta med seg notatene når han slipper fri: Fallada utfordret skjebnen. Riktignok kunne han håpe på hans knøttlille skrift (han blander latinsk skrift og Sütterlin, skriver av og til opp ned, lager linjer som nærmest sirkler seg rundt på arket og bruker fantasifull paginering) ville skremme bort potensielle lesere. Den som skulle finne fram i manuskriptet, måtte være svært dedikert. Men – som vi vet – det var mange dedikerte nasjonalsosialister, og Falladas risiko var stor.

  

"Ich habe das Leben wie alle gelebt, das Leben der kleinen Leute"

Skal man lese én bok av Fallada, bør det nok ikke være In meinem fremden Land. Riktignok er den kjente Falladatonen til stede i boka, og leseren får et innblikk både i Falladas liv og hverdagen i Tyskland under nasjonalsosialismen. Men teksten er episodisk, delvis preget av lange skildringer om nabokrangler og hverdagslige rutiner. "Das Gefängnistagebuch dokumentiert in erster Linie das Versagen und die wachsende Verzweiflung eines Unpolitischen", skriver utgiverne i etterordet og viser til at Falladas styrke ikke var politisk refleksjon. 

In meinem fremden Land er en av disse tilfellene hvor historien bak teksten er mer interessant enn selve verket. For teksten, i kombinasjon med det fyldige etterordet av utgiverne Jenny Williams og Sabine Lange (og dette er en av de gangene hvor etterordet definitivt må leses, fordi det er vel så spennende som teksten), gir et godt innblikk i hvordan Fallada umiddelbart etter den tyske kapitulasjonen forsiktig retusjerer egne politiske utsagn og hvordan han med nennsom hånd friserer litt på sin begrunnelse for å velge å bli i Tyskland og ikke gå i eksil. In einem fremden Land belyser dermed den debatten rundt det omstridte begrepet (naturligvis også holdningen) Innere Emigration – og viser hvor vanskelig det politiske terrenget var våren 1945 i Tyskland.

I januar 1947 døde Hans Fallada på Charité i Berlin som følge av årelangt tungt rusmisbruk. Romanen Der Trinker ble utgitt posthum.

Les mer om Fallada på Tyskbokhylle: om en grafisk roman basert på Der Trinker og om romanen Jeder stirbt für sich allein.

Hans Fallada: In meinem fremden Land (Aufbau Verlag 2010)

Månedens forfatter: Thomas Melle

Thomas Melle (født i Bonn i 1975) har en omfattende produksjon av teaterstykker og romaner bak seg. Flere av bøkene hans har vært nomiert til prestisjetunge litterære utmerkelser. I 2016 kom Die Welt im Rücken, hvor Melle åpent skriver om sitt liv som bipolar med en manisk-depressiv lidelse. I boka gir han en kronologisk framstilling av eget sykdomsforløp, samtidig som han reflekterer over eget forfatterskap."Grandiose Literatur", skriver anmelderen i Die Zeit.

  

Les mer om forfatteren i Store norske leksikon.

Anna Göldin: Eveline Haslers historiske roman om "heksen" Anna Göldin

 

En tjenestejentes skjebne

I 1734 blir Anna Göldi (familienavnet er Göldi, Göldin er den kvinnelige formen) født i en fattig familie i Sveits. Foreldrene har ikke råd til å brødfø så mange barn, så Anna måt tidlig ut og tjente til livets opphold som tjenestepike. Som så mange tjenestejenter blir hun utnyttet seksuelt av menn i familien hun tjener hos, og flere utenomekteskapelige svangerskap gjør at hun stadig vekk må bytte arbeid. Til slutt kommer hun til familien Tschudi i Glarus. Familien har flere barn, og særlig datteren Anne-Miggeli knytter seg til Anna. Men snart oppstår det konflikter: Herren i huset kaster sine øyne på den vakre tjenestejenta, og Anne-Miggeli blir mer og mer krevende. En dag finner datteren i huset en nål i maten, og neste dag nok en nål. Mistanken faller på Anna, og snart må Anna forlate familien Tschudi. 

  

På flukt

Anna forsøker å overleve ved å ta strøjobber rundt omkring, men snart er hun på flukt. Etter at Anna forlot familien Tschudi, er Anne-Miggeli blitt syk. Hun har kramper, kan ikke lenger verken stå eller gå, og hver eneste dag kaster hun opp nåler. Den merkelige sykdommen legges Anna til last: Anna har – som hevn for at hun ble sagt opp – forhekset barnet. Og straffen for hekseri er på denne tiden fortsatt døden, til tross for at opplysningstidens tankegods er på frammarsj. 

   

Europas siste heks

Til slutt blir Anna funnet og ført tilbake til Glarus, hvor hun blir stengt inne. Gang på gang blir hun torturert for å tilstå. Selv om hun tilstår etter gjentatt mishandling, blir hun likevel dømt til døden. 13. juni 1782 blir hun halshugd.

Anna Göldin er den siste kvinnen som offisielt blir henrettet som heks i Sveits. Også i hennes samtidig protesterer mange mot straffen, som blir kalt et justismord.

Quelle

Et kvinneportrett

Forfatteren Eveline Hasler, født i 1933 i nettopp kantonen Glarus, har skrevet en bok på bakgrunn av historiske dokumenter om en av de siste kvinnene som blir henrettet som heks i Europa. Hasler tegner en motsetningsfull kvinneskikkelse, en kvinne som er vitebegjærlig, som lengter etter tilhørighet og kjærlighet, men som også er sterk, steil og evner å stå på sitt. Portrettet av Anna Göldin viser en kvinneskjebne på slutten av 1700-tallet: umyndig, fattig, utlevert og uten mulighet til å forsvare seg mot menn og de som sitter med makten. Anna Göldins skjebne viser kvinneundertrykkelsen i sin aller verste konsekvens.  

Roman, film, museum og minnesmerke

Eveline Haslers roman kom ut for første gang i 1982. I 1991 lagde Gertrud Pinkus en film med samme tittel. I 2007 åpnet et Anna-Göldi-museum dørene i Sveits, og 2014 ble det satt opp et minnesmerke for henne i Glarus. Først i 2008 ble Anna Göldin offisielt rehabilitert i Sveits.

Eveline Hasler: Anna Göldin, letzte Hexe (dtv 2007)

Med kabriolet til Sicilia. Bodo Kirchhoffs "Widerfahrnis"

Forlegger Reither, pensjonert

Forleggeren Julius Reither har solgt det lille forlaget sitt, pensjonert seg og flyttet på landet til et boligkompleks med vakker utsikt og minimal kontakt med de andre beboerne. Hverdagen hans består av spaserturer, bøker, gode viner og sigaretter. Han synes å leve i sin egen verden, hvor det meste er forutsigbart, kanskje litt kjedelig; Reither, som har passert seksti, har kommet til et punkt i livet hvor han ikke forventer at det skal skje noe mer spennende enn at han kanskje oppdager en ny og god vin.

Leonie Palm, tidligere hattemakerske

Men en kveld skjer det likevel noe uventede. På dørstokken hans står en av de kvinnelige naboene, Leonie Palm ­– noen år yngre enn Reither, kledd i sommerkjole og sandaler, selv om det ute fortsatt ligger snø – , og lurer på om han vil delta i lesesirkelen hennes. Han inviterer henne inn, helt stikk i strid med hva han pleier å gjøre – og det som skulle bli en kort samtale om lesesirkelen blir mer. For plutselig spør Leonie Palm, pensjonert hattemakerske, om de ikke skulle ta en kjøretur med hennes gamle 3er-BMW-Cabrio for å se på soloppgangen? Reither, som var innstilt på en fredelig kveld med bok, vin og sigaretter, sier til sin store overraskelse ja. Med hjelp av to kvinnene som er resepsjonister i det elegante, men anonyme boligkomplekset børster Leonie Palm og Reither snø av kabrioleten og får til slutt bilen i gang. Men å sitte flere timer i en kald bil og vente på soloppgangen ved bredden av en mørk innsjø i Tirol er ikke særlig fristende. Derfor blir de enige om kjøre litt lenger. Og litt lenger. Dermed er en litterær roadmovie i gang: et par dager, noen vinflasker og enorme mengder med sigaretter senere er de to på Sicilia. 

En roadmovie fra Tirol til Sicilia

Mellom Leonie Palm og Reither utspinner det seg en forsiktig kjærlighetshistorie. Den forsiktige gnisten på Reithers dørstokk når sitt høydepunkt en natt i Catania. Men kjærlighetshistorien er bare en flik av det som skjer underveis. Allerede da de kjører over Brennerpasset, legger de merke til mørke grupper av flyktninger som står og venter på å komme videre. Og mens Leonie Palms gamble kabriolet tar dem nedover den italienske kysten, møter de flere ganger mennesker på flukt. Da de kommer til Catania på Sicilia, treffer de på ei jente i rød kjole som tigger dem om penger. Hun snakker verken engelsk eller italiensk, er mørkhudet og ser ut til å være alene i verden. Leonie Palm og Reither bestemmer seg for å hjelpe jenta, ikke bare ved å gi henne penger, men de kjøper nye klær til henne og ønsker å ta henne med seg videre på turen, først til Taormina, senere tilbake til Tirol. Hos Leonie, som har mistet datteren sin, vekker den ukjente jenta sterke følelser. Også hos Reither rører det fattigslige og ensomme barnet noe som han lenge har begravd inne i seg. Jo, Leonie og Reither hjelper jenta i den røde kjolen, men samtidig forsøker de også å lege noe hos seg selv. Og dermed tar det som begynte som en romantisk roadmovie en uventet vending, helt i tråd med undertittelen "novelle".

En novelle som bør nytes langsomt

Kirchhoffs smale roman er et språklig mesterverk, en tekst som bør leses langsomt, med dialoger hvor de to hovedpersonene forsiktig taster seg nærmere hverandre og nærmere seg selv. Handlingen synes å balansere på kanten mellom drøm og virkelighet; og en innledende konjunktiv, "hätte", antyder forsiktig at kanskje, men bare kanskje, er Reithers tur med Leonie Palm til Sicilia bare en drøm i en aldrende og ensom forleggers hode? Men sikker kan man ikke være. Og det er akkurat slik god litteratur skal være.

"Große Literatur"

Bodo Kirchhoffs Widerfahrnis er "große Literatur" – "Widerfahrnis, das ist unter anderem eine dezent und rührend erzählte Altersliebesgeschichte, die zu Beginn melancholisch daherkommt, sich dann aber zu einem temporeichen Roadmovie voller ironischer Wendungen entwickelt", skriver Christoph Schröder i sin omtale i Die Zeit. Boka innbrakte forfatteren den prestisjetunge Deutscher Buchpreis i 2016.

Bodo Kirchhoff: Widerfahrnis (Frankfurter Verlagsanstalt 2016)