Mittwoch, 21. September 2016

Modige Madina: Julya Rabinowichs ungdomsroman "Dazwischen: ich"



Hverdag i et asylmottak
Tenåringsjenta Madina bor med foreldrene sine og lillebroren i et asylmottak i et tyskspråklig land. Asylsøknaden deres er ikke ferdigbehandlet, og livet er satt på vent: "Alle warten hier. Niemand hat etwas anderes zu tun. Bis der Startschuss zum Hierleben fällt." Mange mennesker, preget av flukt og usikkerhet, mange traumatisert lever sammen på liten plass; aggresjonsnivået er høyt og konfliktene mange. Men i motsetning til foreldrene, får Madina et daglig pusterom på skolen.

Mellom to land, to kulturer, to religioner og to stoler
Madina lærer raskt tysk, og hun får en bestevenninne, Laura, som ofte tar henne med hjem etter skolen. Hun finner seg godt til rette og lærer spillereglene i det nye landet. Dermed kommer foreldrene etter hvert i en avhengigsituasjon til datteren: Uten henne som tolk klarer de ikke kommunisere med saksbehandlerne, og Madina befinner seg stadig oftere i mellom frontene, mellom foreldrene og saksbehandlerne, mellom språk, mellom det gamle og det nye hjemlandet. 


Madina går sin egen vei
Mens Madina blir raskt integrert, føler foreldrene hennes mer og mer avskåret fra samfunnet rundt dem. Faren, som i hjemlandet ikke var spesielt konservativ, griper nå fast i tradisjonelle verdier som en redningsbelte: "Wir werden jetzt traditionell, damit ja niemand vergisst, wer wir sind." Moren føyer seg, lillebroren er stolt over at han nå får farens tillit og blir satt til å overvåke storesøsteren sin, men Madina, som etter hvert ser de sosiale normene fra hjemlandet i et stadig mer kritisk lys, forsøker å tøye grenser. Hun nekter å gi opp vennskapet til klassevenninnen Laura, og den gryende forelskelsen i Lauras bror overrasker og forvirrer henne og betyr en vanskelig indre konflikt. Men trass i kjærligheten til foreldrene og forståelsen for deres vanskelige situasjon holder Madina fast på at hun til syvende og sist må gå sin egen vei, selv om dette innebærer nærmest umulige valg. "Um anzukommen, muss man zuerst richtig weggehen", tenker Madina. Faren hennes er ikke i stand til det, men Madina vet at skal man ha noen sjanse, må man legge noe bak seg.

Mellom alt
Madina innser at krigen og flukten hun har opplevd har satt uslettelige spor etter seg og ødelagt noe i henne som ikke lar seg reparere: "Manchmal denke ich, ich werde einfach nie wieder so, wie ich mal war. Aber dann frage ich mich: Wie war ich denn? Kann mich manchmal gar nicht mehr daran erinnern. Habe auch früher nicht immer viel gelacht. Lache jetzt auch noch ab und zu." Minnene – f.eks. minnene om bestevenninnen Mori som ble drept da nabohuset raste sammen – blekner, men vil aldri forsvinne, heller ikke bildene av krig, død og flukt. Hun føler at hun befinner seg midt mellom det som var og det som kanskje kommer, midt mellom to stoler,  "Ich schon wieder zwischen allem", eller som det heter i tittelen: Dazwischen: ich.

"Es fühlt sich nach Zukunft an"
Men selv om Madina nesten går i stykker i konflikten mellom da og nå, fortid og framtid, det som en gang var hjemme og det som forhåpentligvis en gang skal bli hjemme, tviler hun aldri på at det er i det nye landet hun skal bygge sin egen framtid. "Es fühlt sich nach Zukunft an hier. In dieser Sprache. In diesem Haus. An diesem Ort. Ich weiß, ich habe eine Zukunft hier. Die will ich nicht infrage stellen."

Modige Madina
Modige Madina er en representant for mange unge flyktninger. Hun deler deres traumer, men hun deler også drømmen om å finne et nytt hjem, om å bygge seg en framtid. Hvilket land Madina og familien hennes kommer fra, fortelles ikke, men familien er muslimer, og marerittene Madina sliter med forteller om krigstraumer og en dramatisk flukt. Men som det står i forordet, "Das ist egal. Sie kommt von überall und nirgendwo. Sie musste fliehen. Und ist nun eindlich angekommen, in einem Land, das Sicherheit verspricht. Für sie fühlt es sich hier nach Zukunft an."

Bilde: https://www.hanser-literaturverlage.de/autor/julya-rabinowich/

Dazwischen: ich er Julya Rabinowich sin første ungdomsbok. Og den er så god at jeg vil ha flere. Dét vil også mange av anmelderne. I september kåret Deutschlandfunk boka som en av månedens beste bøker for unge lesere. Forfatteren kombinerer det dagsaktuelle temaet med en historie som ikke bare handler om å være flyktning, men også om å bli voksen. Den undervurderer ikke leseren, og den er like spennende for unge som for voksne lesere. Og den burde oversettes til norsk, fortere enn svint.

Les mer om Julya Rabinowich på Tyskbokhylle.

Julya Rabinowich: Dazwischen: ich (Hanser 2016)

Montag, 12. September 2016

"Es gibt Regen und Krieg": Irmgard Keuns "Kind aller Länder"

"Ein kleines Meisterwerk"
I 1938 skrev Irmgard Keuns (1905-1982) romanen Kind aller Länder, hvor hun beskriver noen måneder i livet til 10 år gamle Kully som er på flukt fra Hitlers Tyskland. Romanen kom ut på eksilforlaget Querido i Amsterdam. Nå har Kind aller Länder kommet i ny utgave. Sjelden passer uttrykket "til glede for nye lesere" bedre. "Ein kleines Meisterwerk", skriver Hamburger Abendblatt i sin anmeldelse.
Eksil i Ostende
Romanen starter i belgiske Ostende, hvor svært mange emigranter, også kunstnere, fra Tyskland oppholdt seg mens de forsøkte å komme seg videre eller finne fotfeste i Belgia, Nederland eller Frankrike. Irmgard Keun kjente Ostende godt, hun oppholdt seg der som flyktning i nærmere to år, sammen med blant annet Joseph Roth, Ernst Toller og Stefan Zweig. 

"Denn die Welt ist groß"
Kully og foreldrene hennes er på flukt fra Hitler-Tyskland. De er ikke jøder, men distanserer seg fra regimet. Faren, som er forfatter og journalist (og som har lånt mange trekk fra Joseph Roth, som Keun levde sammen med i to år i eksil), har gjennom sitt arbeid markert sin politiske holdning tydelig. "Wir sind aus Deutschland fortgefahren, weil mein Vater es nicht mehr ausgehalten hat, denn er schreibt Bücher und für Zeitungen. Wir sind in die allgemeine Freiheit gewandert. Nach Deutschland gehen wir nie mehr zurück. Das brauchen wir auch nicht, denn die Welt ist sehr groß", forteller Kully. Men selv om verden er stor, som Kully sier, så er den likevel ikke stor nok til å kunne tilby den lille familien en sikker havn. Kully og foreldrene hennes reiser fra land til land, fra hotell til hotell, i stadig pengenød, ikke bare fordi livet i eksil er dyrt, men fordi faren ikke er i stand til å omgås med penger når det er alkohol i nærheten.

Pass, grenser og nye språk
Skolegangen måtte Kully avbryte da hun forlot Tyskland. Moren forsøker å undervise henne, men Kullys erfaringer som flyktning gir henne en helt annen kunnskap enn på skolebenken. Den aller viktigste lærdommen er hvordan man overlever på flukt: "Vor allem muss ich lernen, was ein Visum ist. Wir haben einen deutschen Pass, den hat uns die Polizei in Frankfurt gegeben. Ein Pass ist ein kleines Heft mit Stempeln und der Beweis, dass man lebt. Wenn man den Pass verliert, ist man für die Welt gestorben. Man darf dann in kein Land mehr. Aus einem Land muss man 'raus, aber in das andere darf man nicht 'rein." Og viktigere enn geografiundervisning er å vite hva ei grense er: "Aber eine Grenze besteht aus gar nichts, worauf man treten kann. Sie ist etwas, das sich mitten im Zug abspeilt mithilfe von Männern, die Beamte sind." Fremmedspråk lærer hun av lekekamerater underveis: "Plötzlich konnte ich sprechen wie sie. '
Ça va', haben sie gesagt – 'ça va, ça va', habe ich gerufen. Ich weiß jetzt so viele französische Worte, dass ich sie gar nicht zählen kann."


Fattigdom og hjemløsthet
Gjennom øynene til unge Kully opplever vi Europa i 1938: Usikkerhet for hva framtiden vil bringe, angst for krigen som alle tror vil komme, pengeproblemer ("Wir essen immer nur einmal am Tag, weil das billiger ist und vollkommen genügt"), hjem- og rotløshet. Riktignok sier Kully at så lenge hun er sammen med foreldrene sine, så er hun hjemme, men likevel er det tydelig at det nomadiske livet ikke bare er spennende, men også en hverdag preget av stor usikkerhet: "Glücklich sind wir eigentlich immer nur, wenn wir im Zug sitzen. Kaum, dass wir in einer Stadt angekommen sind, haben wir auch schon schreckliche Angst, dass wir nie wieder fortkommen werden."

Veslevoksne barneøyne
I Kind aller Länder viser Irmgard Keun uns emigrasjonen sett med veslevoksne barneøyne, som ser både det eventyrlige og spennende hun opplever underveis og flyktningenes bunnløse fortvilelse: "Die Welt ist dunkel geworden, denn es gibt Regen und Krieg." Dette gjør romanen til noe mer enn et tidsbilde anno 1938; Kullys observasjoner er skremmende aktuelle også i dag: "Aber wir sind Emigranten, und für Emigranten sind alle Länder gefährlich, viele Minister halten Reden gegen uns und niemand will uns haben, dabei tun wir gar nichts Böses und sind genau wie alle anderen Menschen." 

Irmgard Keun, KiWi
Irmgard Keun (1905-1982)
Irmgard Keuns romaner Gilgi, eine von uns (1931) og Das kunstseidene Mädchen (1932) representerer kunstretningen vi kaller Neue Sachlichkeit og som kjennetegner 1920- og tidlig 1930-tall i Tyskland. Som mange andre kunstnere endte Keuns bøker på nasjonalsosialistenes bokbål. I 1936 forlot hun Tyskland og gikk i eksil, først til Ostende i Belgia, senere til Nederland. Da også disse landene ble okkupert, så hun ingen annen mulighet enn å reise tilbake til Tyskland, hvor hun overlevde krigen i skjul og under falsk identitet. Etter 1945 ble Keuns tidlige forfatterskap nærmest glemt, inntil hun ble gjenoppdaget få år før sin død. Romanene hennes representrer noe av det ypperste Weimar-republikken kunne by på.
Kultursendingen Kulturzeit (3sat.de) har lagd en kort videopresentasjon av romanen. Les mer om Irmgard Keun her.
Les mer om Joseph RothTyskbokhylle.
Irmgard Keun: Kind aller Länder (KiWi 2016)

Donnerstag, 1. September 2016

Månedens forfatter: Anna Mitgutsch


Anna Mitgutsch (født i 1948 i Linz) er en av de betydningsfulle romanforfatterne i Østerrike. Hennes kanskje beste og viktigste roman er Haus der Kindheit (2000). Her forteller hun historien til den assimilerte jødisk-østerrikske familien Berman, som blir tvunget i eksil på 30-tallet; familien emigrerer til New York, men glemmer aldri hjemmet i småbyen H. Flere tiår etter krigens slutt vender Max Berman tilbake til Østerrike for å flytte inn i barndomshjemmet. Men til slutt, etter at han har flyttet inn i barndomshjemmet, må han erkjenne at barndommen er tapt for alltid og at han aldri vil bli noe annet enn en fremmed – og vender tilbake til New York. 

 
Anna Mitgutsch

Haus der Kindheit er en familieroman om assimilasjon, forfølgelse og eksil, et oppgjør med Østerrikes lange unnfallenhet overfor nasjonalsosialistiske fortid, og et sterkt portrett av en gammel manns søken etter sine røtter. Mitgutsch' mesterlig komponerte roman hører til blant de mest betydningsfulle tyskspråklige om dette historiske kapitlet.


Les mer om Anna Mitgutsch i Store norske leksikon.

Freitag, 19. August 2016

Folk flest kjemper mot vindmøller: Juli Zehs "Unterleuten"


Idyll på landsbygda? Tilbake til naturen? Finne roen i omhyggelig restaurerte gamle bondehus? Von wegen! Ikke i Juli Zehs anti-hjemstavnsroman med den tvetydige tittelen Unterleuten, stedsnavnet som bare mangler en liten pause midt i for å bli et spotsk "blant folk flest".
I sin nye roman tar Juli Zeh, en av Tysklands mest populære forfattere, oss med til den tyske landsbygda sommeren 2010, til det fiktive lille tettstedet Unterleuten in the middle of Brandenburg, ca. 10 mil fra Berlin. Her har de fleste familier bodd i generasjoner, og gamle konflikter fra tvangskollektiveringen i 1945 er fortsatt like levende som om muren aldri skulle ha falt. Og midt i heksegryta av gamle, sinte menn som fortsatt husker en hver urett de mener seg å ha bli utsatt for, av ektefeller som har følt seg undertrykt og utnyttet i årtier, av yngre generasjoner som fortsatt sliter med å finne fotfestet i kapitalismen som har gjort sitt inntog i Unterleuten hvor alle jobber på samme sted og drikker på samme kneipe plasserer forfatteren to innflytterpar som har lagt mas og kjas i storbyen bak seg for å finne fred og idyll på landet. Her vil de ale opp hester hhv. vie sitt liv til å beskytte utrydningstruede fuglearter.
 

Men forgreninger av gamle maktkamper setter en effektiv stopper for alt som kan minne om fredelig landliv, og dermed blir også innflytterne trukket inn i ei myr av gammelt hat og gift – slett ikke bare i symbolsk betydning: Unterleuten er nemlig bygd på nedgravd miljøfarlig avfall fra DDR-tida. Det koker under lokket av årelange maktkamper og misforståelser, men lokket ligger fortsatt på landsbygryta. Helt til det kommer for en dag at det planlegges en stor vindmøllepark i Unterleuten. Da lar landsbyboerne, både gamle og nye, den siste rest av sivilisasjon og medmenneskelighet fare – og Juli Zehs vanlige tilbøyelighet til å bygge elementer fra kriminalromanen inn i tekstene sine kommer til sin fulle rett.
 
Juli Zeh bruker indre monolog og lar i tur og orden alle beboerne i Unterleuten kommer til orde; slik skaper hun en polyperspektivisk roman med tydelige profiler, humor og satirisk brodd, og leseren lar seg vikle inn i akkurat samme forvirrende intrigenett som Unterleuten-beboerne befinner seg i. Hva er sant? Hva er løgn? Hvem skal vi tro på? Resultatet er en bredt anlagt samfunnsroman, kritisk, besk, satirisk, humoristisk og med en kraftig stigende spenningskurve – etter min mening Juli Zehs aller beste roman til nå. 
"Mit Unterleuten schafft sie ein Bild gestriger und heutiger Zustände im Großen und im Kleinen, berührende und schreckliche Schicksale, eine Erzählung über Moral, Gemeinwohl und Eigeninteressen – ein Lesevergnügen", skriver Klaus Zeyringer i sin omtale i Der Standard.
Les mer om Juli Zeh på Tyskbokhylle: om romanen Nullzeit, om barneboka Das Land der Menschen og som månedens forfatter.
Juli Zeh: Unterleuten (Luchterhand 2016)

Mittwoch, 10. August 2016

Til seters med Heidi


Heidi – en evergreen fra Sveits: Johanna Spyris roman fra 1880 har blitt oversatt, adaptert, filmatisert og tegnet hundrevis av ganger. Likevel var forventningene høye til den tysk-sveitsiske storsatsingen i 2015 med Anku Steffen som Heidi, Bruno Ganz som Alpöhi, Hannelore Hoger som Grandmama Sesemann og Katharina Schüttler som Fräulein Rottenmeier. Og filmen er akkurat slik en Heidi-filmatisering skal være: vakker natur, gripende hjemlengsel, en stadig mykere Alpöhi og en lykkelig Heidi blant geitene. Men filmen er langt fra bare klisjeer, den ivaretar Johanna Spyris vektleggingen av det psykosomatiske og hennes blikk for fattigdommen i sin samtid; det religiøse er derimot nedtonet. Gode valg av dreiebokforfatter Petra Volpe og regissør Alain Gsponer, som klarer balansegangen mellom å ikke skuffe millioner av Heidi-fans og samtidig børste litt støv av Johanna Spyri. 

Johanna Spyri
Johanna Spyri blir født 1827 på det lille stedet Hirzel. Med en mor som skriver religiøs-pietistisk lyrikk og med en far som er lege og behandler pasienter med psykiske lidelser hjemme, blir hun allerede fra liten av preget av de to hovedsøylene som senere kommer til å stå sentralt i forfatterskapet hennes: det religiøse og engasjementet for svakere stilte, særlig de med et psykisk handikapp. 25 år gammel gifter hun seg med Johann Spyri og flyttet til Zürich, og går – i alle fall tilsynelatende – opp i tilværelsen som stille og tilbaketrukket hustru og senere også mor.
Men Johanna Spyri er likevel ikke helt som andre kvinner: et nært forhold til Richard Wagner fører til slutt til at herr Spyri gir Wagner husforbud,  og en brevveksling med den sveitsiske forfatteren Conrad Ferdinand Meyer, som er en nær venn, vitner om at hun er opptatt av temaer som går langt utover huslige sysler. At Johanna Spyri er en godt orientert, begavet og interessant kvinne er hevet over enhver tvil. Men den tradisjonelle kvinnerollen som hustru og mor og – ikke minst – husarbeidet syns å falle henne tungt. "Gar keine Magd [zu haben] ist das Ende aller Existenz!", skriver hun nærmest i desperasjon i en periode familien ikke har noen hushjelp.
"Sie haben doch ein glückliches Naturell!"
"Ihr Heidi hat mir einen jungen und frischen Eindruck gemacht, […] Sie haben doch ein glückliches Naturell! […] Heidi ist kräftig durchgeführt, kein leichtes Ding bei einer durchweg ‘naiven’ Persönlichkeit. […] Noch einmal meinen Dank für Heidi. Ich habe manches daraus gelernt", skriver en mann den ingen skulle kunne tro leste barnebøker, nemlig den sveitsiske forfatteren Conrad Ferdinand Meyer. 
Året er 1880. Og Heidi begynner sitt erobringstog verden over. I løpet av kort tid er Heidi-bøkene – Heidis Lehr- und Wanderjahre og Heidi kann brauchen was es gelernt hat – kjent langt utenfor de sveitsiske alper. De oversettes raskt til mange språk – allerede i 1882 foreligger den første oversettelse til norsk – og nye opplag følger i rask rekkefølge.
 
Ikke bare idyll, men også sosialkritikk
Ser vi nærmere på Johanna Spyri, oppdager vi at hun spiller på langt flere strenger enn tradisjonell barnebokidyll og vakre landskap, men også gir uttrykk for sosialkritikk og et stort engasjement for fattige barns oppvekstvilkår, kritikk av en barnefiendtlig og rigid oppdragelse som baserer seg på straff og forbud. Ikke minst interessant er at både Heidi-bøkene og andre av hennes bøker er svært tidlige eksempel på hvordan datidas spede kjennskap til psykosomatiske lidelser bygges inn i litteratur for unge lesere. Spyri var på mange måter langt forut for sin tid.
Når en leser Heidi-bøkene som voksen, er sosialkritikken ikke til å overse. Selv om Spyris pietistiske religiøsitet tar brodden av sosialkritikken (troen på Gud er viktigere enn materiell sikkerhet, er man gudfryktig og gjør gode gjerninger kan man være heldig å få gaver fra velstående mennesker), er det tydelig at forfatteren er langt fra blind for de store sosiale problemene i sin samtid. I den nye filmen tones det religiøse kraftig ned, og fattigdommen i alpelandsbyen og nøden i familien til Geißenpeter vises uten rosenrødt filter. Verken presten eller landsbylæreren utmerker seg gjennom empati, og framstår slik som nok ganske realistiske for sin samtid.
Psykosomatiske lidelser
I boka Cornelli wird erzogen (Cornelli blir oppdratt) fra 1890 skildrer Spyri ei lita jente som har det svært vanskelig. Hun er trassig og vill, – en reaksjon på at de voksne rundt henne ikke vil forstå henne – og innbiller seg at det vokser to "Trotzhörnchen" (trasshorn) i panna si. Først når hun kommer til en familie som tar seg av henne, som virkelig ser hvem Cornelli er og oppdrar henne (oppdragelse betyr for Johanna Spyri å vise kjærlighet og gi trygghet), blir hun kvitt villfarelsen. Cornellis opplevelse av å ha trasshorn i panna og den lidelsen det medfører for henne, gjør sterkt inntrykk på samtiden. Psykologer viser sågar til boka i fagtidsskrift og bruker begrepet "Der Fall Cornelli" (tilfellet Cornelli), – og dette er eksempel på en resepsjon som går langt utover det vi vanligvis kjenner til i forbindelse med barnelitteratur.
Også i Heidi bruker Spyri psykosomatiske lidelser for å vise hva som kan skje dersom barn vokser opp uten tilstrekkelig varme og kjærlighet. Heidis hjemlengsel under oppholdet i Sesemanns hus i Frankfurt fører ikke bare til hemmelige tårer og vekttap, men også til søvnforstyrrelser og månesyke. Og hva er egentlig årsaken til at Klara sitter i rullestol? Hun har riktignok en far som overøser henne med gaver og som viser omsorg på mange plan, men i de lange periodene hvor han er fraværende, er savnet stort. Den mirakuløse helbredelsen i Alpene skyldes muligens ikke bare frisk fjelluft og gjetemelk, men kanskje også at hun har kommet ut fra en innestengt og monoton tilværelse og til daglig har mennesker om seg som viser at de er glade i henne. 

Et vanskelig barn er alltid et misforstått barn
Flere av Johanna Spyris bøker har som undertittel: "Eine Geschichte für Kinder und auch für Solche, welche die Kinder lieb haben". Denne setningen viser oss at forfatteren ikke kun har et budskap for barn, men også for voksne. Ikke bare barna skal oppdras, men også voksne lesere. Et vanskelige barn er alltid et misforstått barn, mener Spyri. Når Klaras farmor lykkes i å lære Heidi å lese (noe Heidi har vegret seg mot, fordi Geißenpeter hevder at det går ikke an å lære det), skyldes det, som hun sier, en ny undervisningsmetode, "eine neue Lehrmethode". Denne metoden bygger på empati og forståelse, og skiller seg klart fra datidens strenge lærer med spanskrøret bak kateteret, – som også vises i filmen.

Besøk filmens hjemmeside her.

Heidi (D/CH 2015)